Kvinnekroppen og kristendommen
ESSAY: Troen på Guds omsorg i et krevende svangerskap fører ikke nødvendigvis til konkrete løsninger for kvinnen. Å si det motsatte er et fornærmende enkelt argument.
KOMPLEKSE SPØRSMÅL: «Abortmotstandere må vise vilje til å se nyanser og virkelig ta innover seg de belastninger et svangerskap kan ha» skriver essayist Kristine Banggren Gripsgård, som selv har vært gjennom krevende svangerskap og barseltid.(Foto: Illustrasjon: Sarah Gundhus Bøe)
Den amerikanske høyesterettsdommeren Samuel Alito sitt lekkede domsutkast om å tilsidesette Roe vs. Wade har skapt store ringvirkninger, også i Norge. Blant annet tok KrFU-nestleder Joel Ystebø til orde for et abortforbud i Norge. Ystebø uttrykker: «Et ufødt barn i uke null, seks, 18 eller 40 har i prinsippet den samme verdien. Derfor ønsker jeg at avgjørelsen blir opphevet». Hans videre resonnement har likevel et smutthull: dersom kvinnen har blitt gravid ved voldtekt, skal abort være lovlig. I slike situasjoner vekter han mors ønske om selvbestemmelse over fosterets.
Etter å ha studert strafferett begynner jeg å forestille meg hvordan en slik lovbestemmelse som Ystebø ønsker seg skal utformes. Må voldtekten anerkjennes av en domstol først? Skal en nemnd avgjøre spørsmålet om det forelå en voldtekt og derfor om abort kan innvilges? Kan lang saksbehandlingstid medføre at man må utføre enda flere senaborter som følge av en slik bestemmelse?
Abortspørsmålet befinner seg i et landskap det er vanskelig å navigere i. Jeg fascineres av dem som med klare standpunkt stuper ut i debatten, enten det er Joel Ystebø eller tidligere leder i Unge Venstre, Sondre Hansmark. I NRK-programmet «Einig» fra 2019 uttrykker Ystebø at abort er å drepe sitt eget barn. Samme år uttrykte Hansmark i podkasten «Blir det noen velgere av dette?» at abortloven er moden for liberalisering.
Bestill abonnement her
KJØP
