Verdidebatt

Kvinnekroppen og kristendommen

ESSAY: Troen på Guds omsorg i et krevende svangerskap fører ikke nødvendigvis til konkrete løsninger for kvinnen. Å si det motsatte er et fornærmende enkelt argument.

Den amerikanske høyesterettsdommeren Samuel Alito sitt lekkede domsutkast om å tilsidesette Roe vs. Wade har skapt store ringvirkninger, også i Norge. Blant annet tok KrFU-nestleder Joel Ystebø til orde for et abortforbud i Norge. Ystebø uttrykker: «Et ufødt barn i uke null, seks, 18 eller 40 har i prinsippet den samme verdien. Derfor ønsker jeg at avgjørelsen blir opphevet». Hans videre resonnement har likevel et smutthull: dersom kvinnen har blitt gravid ved voldtekt, skal abort være lovlig. I slike situasjoner vekter han mors ønske om selvbestemmelse over fosterets.

Etter å ha studert strafferett begynner jeg å forestille meg hvordan en slik lovbestemmelse som Ystebø ønsker seg skal utformes. Må voldtekten anerkjennes av en domstol først? Skal en nemnd avgjøre spørsmålet om det forelå en voldtekt og derfor om abort kan innvilges? Kan lang saksbehandlingstid medføre at man må utføre enda flere senaborter som følge av en slik bestemmelse?

Abortspørsmålet befinner seg i et landskap det er vanskelig å navigere i. Jeg fascineres av dem som med klare standpunkt stuper ut i debatten, enten det er Joel Ystebø eller tidligere leder i Unge Venstre, Sondre Hansmark. I NRK-programmet «Einig» fra 2019 uttrykker Ystebø at abort er å drepe sitt eget barn. Samme år uttrykte Hansmark i podkasten «Blir det noen velgere av dette?» at abortloven er moden for liberalisering.

De fleste troende i Norge slipper å være parlamentarikere – å inngå kompromisser til det beste for de fleste

—  Kristine B. Gripsgård

Ystebø og Hansmark representerer motpoler, men har likevel dette til felles; de er egnet til å provosere det kjønnet som bærer frem barn. Jeg kan enda erindre at babyen min lå ved siden av meg i sofaen da jeg hørte på Ystebø, og det ble klinkende klart at han ikke tok inn over seg de enorme belastningene et svangerskap kan påføre en kvinne. Samtidig hadde han en overentusiastisk tro på hvordan samfunnet skal stille opp for kvinnen, slik at kvinnen ikke «tar livet av sitt eget barn». Når man ser til den andre ytterkanten, kan man lure på om Hansmark egentlig har lest om hva som skjer i uke 22 på appen Preglife (som viser fosterets utvikling uke for uke), når han redegjør for sine standpunkter i den nevnte podkast-episoden.

«Pro-life»-bevegelsen

Ystebø fremstår som aktivist i sin reneste form; veldig engasjert i én bestemt sak og god til å få oppmerksomhet rundt sitt standpunkt om saken. Selv er han kristen, uten at han nødvendigvis argumenterer teologisk for et konservativt abortstandpunkt.

Kristendommen tilbyr en fortolkning av livet – et fundament med forestillinger og ideer, som igjen kan få store konsekvenser for hvilke prinsipper man velger skal være førende for små og store handlinger. Ideen om at Gud kjente meg før jeg ble til, kan være styrende for kristne i abortspørsmålet. Men som forsker Kate Greasly fremhever, man trenger ikke være kristen for å være imot selvbestemt abort. Også andre filosofi- eller samvittighetsbetraktninger kan gi en slik konklusjon.

Jeg opplevde at mørket infiltrerte enhver krok av livet mitt i en alvorlig svangerskaps- og fødselsdepresjon

—  Kristine B. Gripsgård

Ystebø er en såkalt «pro-lifer», det vil si motstander av at kvinnen selv skal få velge om hun vil ta abort. Organisasjonen Menneskeverd, med flere tusen medlemmer, uttrykker at «ethvert barn i magen er helt unikt og uendelig verdifullt fra begynnelsen. Det er et biologisk faktum at vår genetiske kode blir satt og utviklingen starter ved befruktning». For mange får dette prinsipielle synet på livets start konsekvenser for synet på menneskeverd, og følgelig også rettsvern.

Jeg tror ikke Ystebø hater kvinner, slik enkelte hevder at motstandere av selvbestemmelse gjør. Han mener at befruktningen er startpunktet for et liv og derfor bør ha rettsvern. Han er heller ikke alene om å bekymre seg over etikken i abortspørsmålet. Fortsatt er reservasjonsretten for helsepersonell en del av føringene for det nye abortutvalget nedsatt av den rødgrønne regjeringen.

Parlamentarikere vs. aktivister

Men der kristendommen tilbyr en fortolkning av et menneskes liv, kan Stortinget tilby lovgivning. Lovene er et virkemiddel for å skape orden, og de er gjerne begrunnet i idealer. Partiene på Stortinget forhandler med hverandre om en lovs utforming. Felles for lovene er at de tar sikte på å regulere hvordan vi som samfunn skal leve sammen i stort. Færrest mulig aborter er en ambisjon så godt som alle deler, og utgjør også en del av § 1 i abortloven.

Kristne «pro-life»-tilhengere legger ene og alene til grunn fosterets rettsvern fra unnfangelse. Men der Ludvig Nessa tilgriset dukker med blod, skjer nå kampen mot selvbestemmelse i litt andre formater. Bilder av fostre på sosiale medier med tekst om fosterets utvikling, er en form for aktivisme som gjerne gir oppmerksomhet. Det virker som om resonnementet er slik: Å fjerne loven som gir rett selvbestemmelse de tolv første ukene vil gi færre aborter. Mitt spørsmål er om en slik endring ene og alene vil gi en nedgang i aborttallene?

For meg personlig er abort uaktuelt. Men jeg er privilegert, både i global og norsk sammenheng

—  Kristine B. Gripsgård

De fleste troende i Norge slipper å være parlamentarikere – å inngå kompromisser til det beste for de fleste. Noen ville uansett lagt teologien eller synet på menneskeverdet til grunn; abort skal unngås for enhver pris. Men de fleste parlamentarikere forholder seg til en kompleks virkelighet, der man må tilby politiske løsninger basert på menneskers liv. Det fordrer at man må se utover sitt eget liv og egen overbevisning. Det kan også bety å ta innover seg en virkelighet man ikke ønsker å ta inn.

Overlege Mette Løkeland har forsket mye på bruk av medikamentell abort. Hun sier at da dagens lov ble vedtatt, påstod kritikerne at det ville bli så lett å ta abort at tallene kom til å øke. Det har vist seg å ikke være sant. Det har ikke påvirket tallene, men har gjort at man kan ta abort tidligere i svangerskapet. Slik kunnskap må også abort-restriktive ta inn over seg.

Mine mørke år

I det siste har verdikonservative kristne delt et innlegg av Olivia Bridwell på Facebook. Bridwell forteller at moren hennes skulle ta abort, men sykepleieren hadde spurt om hun ikke først ville høre hjertelyden til barnet. Da hun hørte hjertelyden ombestemte moren seg. Olivia skriver «If you are debating whether or not to get an abortion, know that in your darkest hour God is with you and He will sustain you».

Personlig har jeg erfart ett og annet om «your darkest hour» de siste årene. Av og til kan faktisk de «mørkeste timene» vare så lenge at de blir til mørke, svarte år. I motsetning til Bridwells mor, som opplevde at Guds omsorg tok vare på henne, opplevde jeg at mørket infiltrerte enhver krok av livet mitt i en sammenhengende, alvorlig svangerskaps- og fødselsdepresjon. Da er det vanskelig å se hvor Gud er, langt mindre kjenne hans omsorg. Fødselen har gitt meg skader for livet. Lettvinte oppmuntringer som «du kommer deg tilbake igjen» frustrerer mer enn de hjelper. Jeg har summert opp hva de helsemessige konsekvensene av det siste svangerskapet hadde kostet meg i egenandeler til det offentlige og i privat helsehjelp. Det summerte seg opp til nesten 40.000 kroner. Totalt har det nok kostet det norske helsevesenet flere hundretusen kroner, og jeg er ikke ferdig.

Jeg hadde valgt det igjen. For meg personlig er abort uaktuelt. Men jeg er privilegert, både i global og norsk sammenheng. Da jeg ble hindret av sterke plager under svangerskapet, kunne jeg sykemeldes uten å tape en krone. Norske kvinners jobber står klare når de kommer tilbake igjen. Lønnsnivået gjør at vi greier oss med en 100 prosent jobb. De fleste av oss lever ikke i fattigdom, slik så mange familier i USA lever.

Troen på Guds omsorg

Så når Ystebø forteller NRK at han er inspirert av den amerikanske abortdebatten, synliggjør det lav kunnskap om hvordan det amerikanske samfunnet først og fremst hjelper de som allerede er privilegerte. Om jeg var berettiget til å lure på hvor Gud var, er amerikanske kvinner i min situasjon enda mer berettiget til å stille det spørsmålet, der så mange lever i fattigdom. Hadde en gjennomsnittlig amerikansk kvinne skulle fått all behandlingen jeg har fått i etterkant av svangerskapet, måtte hun hatt tidenes helseforsikring. Og det har ikke en gjennomsnittlig amerikansk kvinne.

Budskapet om at Gud vil møte deg i ditt mørkeste øyeblikk eller at samfunnet vil stille opp dersom et nei til selvbestemmelse blir vedtatt, er rett og slett ikke riktig. Fattigdom gir en enorm slitasje, både mentalt, relasjonelt og kroppslig. I mine mørkeste øyeblikk lå vi aldri våkne om nettene og lurte på hvordan vi skulle klare oss økonomisk den neste måneden. I mine svakeste øyeblikk stilte venner og familie opp. Og til tross for at det tar tid, har det offentlige helsevesenet lagt en plan for meg og min rehabilitering. Men selv om ulikhetene er mindre i Norge, vil et abortforbud eller innstramming også ramme dem som er minst privilegerte her. De rike i Norge vil reise på trygge klinikker i utlandet og de fattige vil være prisgitt legers altruisme eller gjennomføre utrygge aborter med fare for eget liv og egen helse.

Troen på Guds omsorg i seg selv fører ikke alltid til praktiske, konkrete løsninger i menneskers liv

—  Kristine B. Gripsgård

Ja, hvor er du Gud når amerikanske kvinner må betale skyhøye regninger for barseloppholdet som ikke ble som normalt? Hvor er Gud når minstelønna ikke strekker til denne måneden heller? Når du i dine svakeste øyeblikk som menneske opplever at familie og venner uteblir? Jeg fornekter ikke Guds omsorg. Men troen på Guds omsorg i seg selv fører ikke alltid til praktiske, konkrete løsninger i menneskers liv. Å si det motsatte er et fornærmende enkelt argument som kun gir mening for konservative (og tør jeg si mannlige) aktivister som opererer i en kristen kontekst.

Både troende og andre hevder også som en løsning at «samfunnet må stille bedre opp». Men denne futuristiske drømmen om et samfunn som tar bort risikoen ved å bli mor, hjelper ikke kvinner i krevende situasjoner her og nå.

Løsninger som virker

Teologi er teologi, og juss er juss. Sørger aktivisme og emosjonelle reaksjoner for en reell nedgang i aborttallene? Den norske offentligheten skal ha rom nok til å tåle og debattere slike lovforslag som Ystebø presenterer. Men gitt det faktum at han aldri skal bære frem et barn eller ligge i en røntgenmaskin for å undersøke fødselsskader, bør også han sørge for et debattklima som faktisk gjør det aktuelt for kvinner å diskutere med ham, og ikke bare avfeie han som et gufs fra fortiden. Han må vise vilje til å se nyanser og virkelig ta innover seg de belastninger et svangerskap kan ha.

Istedenfor å invitere USA-debatten hit til Norge, bør heller «pro-life»-aktivister i Norge snakke om hvor i statsbudsjettet man skal kutte for å gi alle kvinner i 20-åra tilbud om gratis langtidsvirkende prevensjon. De bør snakke om hvilken budsjettpost de vil ta fra for å gjøre seksualundervisningen enda bedre, og ikke minst; gi familier med alvorlig syke barn den støtten de trenger.

For å vinne et slag, må man i det minste vite hvor kampen skal utkjempes.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt