Verdidebatt

Nå handler det bare om å overleve

HETEBØLGE I EUROPA: Fuglene har sluttet å synge. Hundene ligger rett ut og peser. Kroppen min sin viktigste jobb nå er å hindre overoppheting. Her og nå handler det bare om å overleve.

Kråker med nebbene åpne  for å kjøle seg ned. Hetebølge i Europa

Det er merkelig med det uunngåelige. Du vet at den kommer. Du forbereder deg så godt du kan, men du vet at du ikke kan unnslippe trykkbølgen. Den kommer. Ved ellevetiden omslutter varmeboblen alt som et tykt teppe. Jeg lukker alle vinduer og persienner. Viften går. Midt på dagen er det varmere ute enn inne, selv om det ikke har blitt spesielt kjølig inne. Utholdenhetsprøven tar til.

Nathan Williams, brite bosatt i Spania og klimaaktivist

Med jevne mellomrom løper jeg ut for å sjekke temperaturen i skyggen. 30 grader klokka elleve. 35 grader klokka ett. 41 grader klokka fem. Jeg lurer på hvor høyt den vil gå. Noen ganger tror jeg kanskje den bare vil fortsette å stige, kanskje i dag er dagen. Froskene, gryta med kokende vann.

Jeg blir ør der jeg sitter og jobber på laptopen. Alt over kroppens kjernetemperatur på 37,7 grader går hardt utover kroppen. De tykke steinveggene sørger for at det er ti grader kaldere i huset enn utenfor. Jeg burde klare meg, jeg mener, organene tar ikke alvorlig skade før det er cirka 47 grader utenfor.

Fuglene har sluttet å synge

Det er ikke noe moro å spise. Fordøyelsen får kroppstemperaturen til å stige og gir kroppen nok en oppgave å håndtere – dens viktigste jobb nå er å hindre overoppheting. Derfor spiser jeg veldig tidlig og veldig sent. Det merker jeg konsekvensene av hele dagen. Og natten. Søvn. Å, søvn! En god natts søvn er det bare å glemme. Selv under en vifte, med åpent vindu, en varm bris, naken. De tykke steinveggene som holder varmen ute om dagen, reflekterer den tilbake i huset om natten. Ikke moro.

Dyrene. Sent på ettermiddagen har fuglene sluttet å synge for å konservere energi, beskytte seg mot varmen. Den eneste lyden kommer fra sikadene. De klarer seg fint, virker det som. Kanskje de vil overleve en drivhus-planet. Det samme kan ikke sies om hundene og kattene. Hundene ligger rett ut og peser på flisgulvet. Jeg tar kaldt vann på labbene deres, legger isbiter i vannskålene. Selv kattene peser når de kommer inn. Jeg hater å se dem sånn.

I morgen blir det varmere

Jeg sniker meg ut for å speide etter røyk i dalen og horisonten. Jeg sjekker brannvarslingstjenesten jevnlig. Løpeild har brutt ut ikke så langt unna i dag. Horisonten skjelver i heten. Men jeg ser ikke røyk.

Sola er i ferd med å gå ned. Jeg vurderer nøye når jeg skal åpne skodder og vinduer. For tidlig, og huset varmes opp. Jeg karer meg ut til tomatene, undersøker om varmen har skadet dem. Bladene har gitt opp kampen, men de burde komme seg til hektene igjen over natten etter vanning. Men det er grenser for hva de tåler også.

Jeg tenker på hvor mange flere som kommer til å oppleve dette og langt verre ting i årene framover

—  Nathan Williams

Klokka er ti på kvelden, gradestokken viser 34. Det har vært tungt. Heten krever alt av deg. Så tenker jeg på folk i India og Pakistan, som må lide seg gjennom temperaturer på over 40 grader flere måneder i strekk. Enkelte dager med 50 grader. Jeg skulle gjerne protestert på deres vegne. Men jeg har ikke krefter.

Jeg tenker på hvor mange flere som kommer til å oppleve dette og langt verre ting i årene framover. På alle som kommer til å lide, alle som kommer til å dø. Jeg tenker på mine forpliktelser i denne tiden der så mye dør, på hva som må gjøres. Men tanker om latterlig nullutslipp, fossilt brensel-kriminelle, det forrykte økonomiske vekst-systemet, rikdom, makt, protest, revolusjon – alt sammen skyves i bakgrunnen. Her og nå handler det bare om å overleve. Jeg forbereder meg mentalt til i morgen. For i morgen blir det enda varmere.

Teksten ble først publisert på Twitter. Oversatt av Andreas Kristiansen.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt