Ingenting får poengene så godt frem som eksempler fra den virkelige verden. Et slikt glimrende eksempel sto på trykk i Vårt Land 12. juni da Jan Frode Nilsen på forbilledlig måte illustrerte de poengene jeg har forsøkt å få frem i debatten om Høyesteretts dom om Jehovas Vitners eksklusjon.
Mine poeng, som Nilsen illustrerte godt, var hvordan debatten rundt høyesterettsdommen har avdekket lite kunnskap om religionsfrihet blant debattantene, og videre hvordan debatten i for stor grad handler om kasus og for lite om prinsippene. For selv om en høyesterettsdom alltid behandler et konkret kasus, handler hele Høyesteretts samfunnsrolle seg om prinsipper og det er disse som påvirker samfunnet videre; det er prinsippene jeg vil diskutere, ikke kasuset, slik Nilsen ønsker.
Voltaire og ytringsfriheten
Voltaire, hvis han hadde levd i dag, ville antakelig vært flammende uenig i Jehovas Vitners meninger, kritisk til religion som han var. Det tar imidlertid ikke bort Voltaires svært prinsipielle tenkning om ytringsfrihet, og at han antakelig ville stått på barrikadene for Jehovas Vitners rett til å tro og ytre det de ønsker. Evnen til å skille mellom uenighet i mening på den ene side, og respekt for den andres ytringsfrihet på den annen side, er helt fundamental for å få et velfungerende demokrati. Denne evnen virker tilsynelatende å bli svekket i et stadig mer polarisert debattklima hvor de store mediehusene og viktige stemmer i debatten ikke gir upopulære minoriteter reell ytringsfrihet.
Rajas påstand står stikk i strid med ytringsfriheten jeg ville trodd Raja burde forsvart
— Trond Eivind Johnsen
Rajas feilsteg
Et interessant eksempel så vi fra Abid Raja i forbindelse med underordningsdebatten. Jeg tenker ikke da på hans innlegg på NRK Ytring, som var et forfriskende innlegg med tydelig formulerte meninger, skrevet med et tilsynelatende varmt hjerte og kaldt hode. (Selv engasjerer jeg meg ikke i debatten, men jeg er heller ikke særlig tilhenger av for stort fokus på underordningsteologi; jeg frykter de negative konsekvensene vi kan få av en feil vektlegging av underordning). Mitt poeng er imidlertid hva som skjer når Raja etterpå blir intervjuet i Dagsavisen. Her skyter han i kampens hete en kule mot motdebattanten, som etter mitt syn dessverre går over en linje jeg ikke trodde Raja ønsket krysse. Raja sier nemlig: «Synet som Ottosen forfekter, har ingen plass her i Norge.» (min kursivering.)
Rajas påstand står stikk i strid med ytringsfriheten jeg ville trodd Raja burde forsvart, gitt hans bakgrunn og historie. For Raja, uansett hvor uenig du er med Ottosen, så skal det være plass til Ottosens syn her i Norge så lenge ikke ytringen er lovstridig. Du må gjerne være uenig, og du må gjerne vinne debatten med gode og overbevisende argumenter, men du kan ikke nekte motdebattantene deres ytringsfrihet og frihet til å ha et annet syn enn det flertallet mener er riktig.
Folkeopinionen tok feil
Tilsvarende kan man si om dekningen av Jehovas Vitners eksklusjonssak: dekningen fra statskanalen var ribbet for nyanser og prinsipielle diskusjoner, og resultatet ble at folkeopinionen i et grunnleggende menneskerettslig spørsmål viste seg å ta feil, når man nå ser hva Høyesterett har konkludert med. Det er et tankekors.
[ Åste Dokka: «Du bør helst ikke være kristen hvis du har upopulære meninger i dagens debattklima» ]
