Verdidebatt

La oss kvitte oss med bistandsbransjen

BEGREPER: «Bistandsbransjen» kan stå i veien for en verden med mindre fattigdom og ulikhet.

Erik Lunde, generalsekretær i Strømmestiftelsen

Norge er blant landene i verden som gir mest i bistand. Denne politikken har stor støtte i befolkningen. Flertallet av oss mener det er riktig at Norge gir én prosent i bistand for å hjelpe i humanitære kriser, bekjempe fattigdom og skape sosial utvikling. Samtidig bidrar giverglade nordmenn med betydelige beløp direkte til ulike organisasjoner som driver bistand.

Den høye støtten til bistand kan imidlertid ikke tas for gitt. Selv om de fleste mener innsats mot fattigdom er viktig, er det også tegn i undersøkelser som viser at flere tviler på om bistanden virker. Og de siste årene har kritikerne av bistand hatt en tydelig strategi med å tegne et bilde av at det har vokst frem en bistandsbransje som «lever høyt på sin idealisme» og kultiverer «myten om at bistand er ‘viktig’, uavhengig av faktiske resultater», slik Asle Toje har formulert det.

Ordet «bistandsbransjen» drar tankene mot det motsatte av ekte idealisme og engasjement for fattigdom

—  Erik Lunde

Belastet begrep

Bistandsbransjen har festet seg som en betegnelse på de institusjonene og organisasjonene som utvikler og gjennomfører norsk bistand. Nærmere femten tusen treff på Google bekrefter det. Etter min mening bør alle som er opptatt av bistandens legitimitet, sivilsamfunnsorganisasjonenes troverdighet og et bredt engasjement for å nå FNs bærekraftsmål, slutte å bruke begrepet. La meg forklare hvorfor.

Ordet bistandsbransjen drar tankene mot det motsatte av ekte idealisme og engasjement for fattigdom, og skaper en distanse mellom bistanden og folks ønske om å bidra til en bedre verden.

Fremskrittsparti-leder Sylvi Listhaug er en av dem som har forstått at det er effektivt å fremstille institusjonene og organisasjonene som arbeider med bistand som en slags næringsgren, eller bransje om du vil, som ser på sin egen eksistens og sine egne inntekter som et mål i seg selv. Når hun vil kutte drastisk i bistanden, snakker hun ikke om hvordan det vil skape mer sult eller frata millioner av barn skolegang. Nei, hun tar et oppgjør med «pengefesten» i en bistandsbransje som ansetter «tusenvis av bistandsarbeidere» med «svært lukrative lønnsvilkår». Listhaug vet når hun skal blåse i hundefløyta.

Svekker troverdigheten

Men det virkelig merkelige er at mange av dem som arbeider med bistand, også har tatt i bruk begrepet. «Trenger vi mer mangfold i bistandsbransjen?», er for eksempel en ganske fersk tittel på et seminar i regi av Norad. Ved å bruke ordet bistandsbransjen om oss selv gir vi et opplegg til smash til de som ønsker å undergrave legitimiteten til norsk bistand, og institusjonene og organisasjonene som forvalter den.

Det er grundig dokumentert at bistanden gir resultater. Siden 1990-tallet er antallet mennesker i ekstrem fattigdom halvert. Langt flere barn og unge får utdanning. For å nevne noe. Likevel er myten om at bistanden ikke gir resultater, eller at «bistandslobbyen» kun ber for sin syke mor, i ferd med å feste seg. Da kan ikke vi, som er opptatt av bistandens legitimitet, selv gi næring til mytene.

Det virkelig merkelige er at mange av dem som arbeider med bistand, også har tatt i bruk begrepet

—  Erik Lunde

Bistandsorganisasjonene spiller i dag en svært viktig rolle i norsk utviklingssamarbeid. De har utviklet seg utenfor staten og markedet, er verdibaserte og startet som folkelig engasjement hos mennesker som ville endre noe. Dette gir en særlig troverdighet, og myndighetene mener det gir en merverdi å drive bistand gjennom slike organisasjoner.

Begrepet bistandsbransjen svekker troverdigheten til organisasjonene som arbeider med humanitær hjelp og langsiktig bistand. Det forsterker en forestilling om at organisasjonene strømlinjeformes etter en bransjestandard og er i ferd med å utvikle seg til profesjonelle bistandsbedrifter.

Silotenkning

Misforstå meg rett: Bistandsorganisasjoner taper ikke troverdighet på å være faglige og profesjonelle. Det skaper tillit hos folk. Men bistandsorganisasjonene må vise at de er noe annet enn bedrifter. Organisasjonenes identitet og særpreg, og evne til å mobilisere folk, er avgjørende for deres troverdighet og bistandens legitimitet.

Litt av poenget med bistandsorganisasjonene at de representerer et mangfold i verdier, tilnærming til bistand og meninger om hva som er mest effektivt for å bekjempe fattigdom og skape utvikling. Det er ikke og skal ikke være en bransje der alle har samme interesser og tenker likt. Hvis organisasjonene forstår seg selv som én bransje, kan det bidra til mer strømlinjeforming og mindre debatt om prioriteringer og innhold i bistanden. Det er ingen tjent med.

Vi føler oss ikke hjemme i en bistandsbransje. Vi føler oss desto mer hjemme i et fellesskap av aktører

—  Erik Lunde

Vi må dessuten kvitte oss med begreper som skaper et inntrykk av at bistand er noe som foregår innenfor en avgrenset bransje. Vi har ikke en sjanse i havet til å nå FNs bærekraftsmål om å utrydde ekstrem fattigdom, bekjempe ulikhet og redde klimaet dersom vi forblir i en slik silotenkning. Vi trenger for eksempel at næringslivet kommer på banen i langt større grad enn i dag.

Et fellesskap av aktører

Strømmestiftelsen arbeider med å bekjempe fattigdom gjennom utdanning og jobbskaping. Vi gjør det fordi vi tror alle mennesker er født med de samme, umistelige rettighetene. Vårt arbeid er resultatet av engasjementet til tusenvis av mennesker som har ønsket å gi mennesker hjelp til selvhjelp.

Vi føler oss ikke hjemme i en bistandsbransje. Vi føler oss desto mer hjemme i et fellesskap av aktører som arbeider for å skape en mer bærekraftig verden. Vi er en brikke på veien mot en å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030. Det er du også.


Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt