I gamle dager var det enklere å skille mellom gutter og jenter, menn og kvinner. Vi hadde rett og slett ikke andre ord å bruke. Språk er imidlertid stadig i utvikling, og i løpet av de siste årene har mange nye «kjønnsord» dukket opp i det norske språket vårt. Kjønnsuttrykk og kjønnsmangfold er eksempler på dette.
En annen del av denne utviklingen er at ord som «kvinne» eller «mor» ikke lenger er forbeholdt mennesker som biologisk er født som kvinner. Rent språklig synes jeg dette blir svært krevende å forholde meg til. For hva er en kvinne? Kan for eksempel et menneske som har befruktet et egg med sine sædceller gjøre krav på å kalles for en kvinne eller en mor?
Mister sin betydning
Og hva gjør så dette egentlig med språket vårt? Mister vi ikke da den opprinnelige betydningen av ordene kvinne og mor? Henger ikke disse begrepene sammen med biologiske realiteter knyttet til vedkommendes kjønnsceller? Hva skjer med språket når vi løsriver kjønnsbegrepet fra begrepets opprinnelse? La meg presentere en enkel tankerekke knyttet til disse spørsmålene:
Noen mennesker gir uttrykk for at de føler seg som noe annet enn det biologiske kjønnet de er født som. Jeg lurer oppriktig på hva dette betyr. For hvis man hevder at kjønn er noe man kan føle seg frem til, uavhengig av den biologiske tilstanden man er i, da er ikke kjønn noe konkret. Det er ikke noe objektivt som man kan definere. Problemet er at vi da står igjen med mange ord som ikke lenger har en bestemt betydning. Kvinne. Mann. Jente. Gutt. Det betyr ikke noe, objektivt sett. Spørsmålet fra tidligere blir dermed enda mer komplisert. For hvordan kan man føle seg frem til noe som ikke har en bestemt betydning?
Hvordan kan man føle seg frem til noe som ikke har en bestemt betydning?
Ta vare på språket vårt
Jeg håper at vi gir rom for mange ulike type mennesker i samfunnet vårt. Noen menn er kanskje mer maskuline enn andre. Og noen damer kan være mer feminine enn andre. Mange gutter liker rosa. Mange jenter kjører gravemaskin. Tenk om vi kunne gi rom for et mangfold blant disse to kjønnene uten å havne i den grøfta at vi legger opp til en usikkerhet rundt hvilket kjønn man tilhører. For det er jeg redd for at vi som samfunn gjør dersom vi fortsetter i det sporet vi er på vei inn i.
Voksne mennesker i Norge lever i stor frihet. Om man som mann ønsker å kle seg i kjole eller gjøre ting med kroppen sin som gjør en mer «kvinnelig», er det et valg man kan ta. Men jeg har en bønn om at vi midt i mangfoldet av mennesker som lever i vårt samfunn, kan bli enige om å ta vare på språket vårt. Slik at ordene som har med kjønn å gjøre fremdeles gir en klar mening. Slik at vi ikke blir stående igjen i keiserens nye språkdrakt med innholdsløse kjønnsord.
Her vil biologien kunne komme oss til unnsetning om vi er villige til å la den gjøre det.
