Det manglet ikke på velvilje fra verdenssamfunnet da Eritrea ble selvstendig. Året var 1991, og en opprivende frigjøringskrig mot Etiopia skulle avløses av fred og demokrati. Frigjøringshæren EPLF skulle styre i fem år før det skulle det avholdes valg.
Det siste var kanskje ikke så klokt. Valget ble aldri noe av, og den stadig mer paranoide frigjøringslederen Isaias Afewerki har siden prestert å gjøre Eritrea til en av de mest ufrie stater i regionen. Ja, Afewerki er mer eller mindre Staten – i egen person. Landet har ingen grunnlov og ikke noe valgt parlament, og så langt er ikke et eneste statsbudsjett framlagt. Eritreas eneste universitet er lagt ned, men man klarer å finne midler til å drive landets 300 fengsler. Fengslene fylles opp av elementer som ses på som en trussel for Afewerkis kontroll – enten det er journalister, opposisjonspolitikere, menneskerettighetsaktivister eller pastorer og karismatiske kristne. «Menneskerettigheter», sier myndighetene, utgjør «en eksistensiell trussel mot sosial og religiøs harmoni i landet».
Slik taler altså et land som sitter som medlem av FNs menneskerettighetsråd. Forstå det den som kan.
Baptister, evangelikale og pinsevenner betraktes som etiopiske infiltratører og agenter for Vesten
— Ole Petter Erlandsen
Forbud mot «farlige religiøse grupper»
Hvordan sikrer man seg mot «den eksistensielle trusselen» som Eritrea snakker om? Her er i alle fall oppskriften Eritrea selv fulgte overfor landets «frie» kristne forsamlinger:
- Først innføre et krav om at alle grupper utenom de fire godkjente (eritreisk-ortodokse, katolske og lutherske kirkene og sunni-islam) må registrere seg.
- Dernest vedta en forordning som kriminaliserer alle de gruppene som har vært frekke nok til å søke om godkjenning.
- Til slutt: Gjøre aktivt bruk av de innsamlede opplysningene til å jakte på kirker og kirkeledere.
I disse dager er det 20 år siden denne forordningen mot kristne grupper ble kunngjort, og startskuddet for forfølgelse av «annerledes« kristne tok til for alvor.
På World Watch List, Åpne Dørers årlige statistikk over hvor i verden det er vanskeligst å praktisere sin kristne tro, befinner Eritrea seg på en sjetteplass. Hva har de som blir arrestert gjort seg skyldige i? I å være pente, en litt løselig betegnelse på pinsevenner, karismatiske grupper og alle andre protestanter som ikke er en del av den godkjente lutherske kirken. Disse blir forfulgt av myndigheter, av Den eritreisk-ortodokse kirke og av alminnelige eritreere.
Med andre ord – det er slett ikke forbudt å være en kristen i Eritrea, men man må være det på den måten myndighetene bestemmer. Både baptister, evangelikale og pinsevenner blir betraktet som etiopiske infiltratører og agenter for Vesten, og både alminnelige medlemmer og ledere blir forfulgt.
Fengsel og tortur
Paradokset er at Eritrea er et gammelt, kristent land hvor kirken har vært en del av folkets hverdag siden 300-tallet, og hvor eritreere flest er stolte over å være del av en av verdens eldste kirker. Men landets eritreisk-ortodokse kirke har en tendens til å se på landet som «sitt». Ja, de første arrestasjonene av pente fikk til og med støtte fra den ortodokse kirken. Verre ble det da myndighetene gikk til angrep på kirkens egen vekkelses- og fornyelsesbevegelse, Medhane Alem. Da patriark Abune Antonios nektet å etterkomme et krav om å utestenge 3.000 medlemmer fra denne bevegelsen, ble han beskyldt for forræderi og satt i husarrest. Der satt han i 15 år, inntil han døde i februar i år, over 90 år gammel.
Det er slett ikke forbudt å være en kristen i Eritrea, men man må være det på den måten myndighetene bestemmer
— Ole Petter Erlandsen
I 2020 ble i alt 930 kristne arrestert, og i World Watch List for 2022 står det at «Eritreere som er tilknyttet ikke-godkjente trossamfunn, risikerer å bli fengslet, torturert eller få eiendelene sine stjålet. For å bli løslatt kreves det at man skriftlig gir avkall på sin religiøse tilknytning». Soning skjer ofte, står det, «i svært overfylte fengselsceller eller skipskontainere. Mishandling av fanger, inkludert tortur, er vanlig» Og mens lekfolk blir arrestert og holdt fanget en viss tid, blir pastorer og ledere gjerne sittende på ubestemt tid – de bare «forsvinner». Noen av dem har sittet inne i snart 20 år.
En av dem som har kjent dette på kroppen er pastor Gideon, som satt inne seks og et halvt år. «I fengselet i Asmara er forholdene ekstremt dårlige. Mange kristne sitter fengslet der», forteller han. «Noen av cellene er veldig små og uten vinduer, og det er umulig å bevege seg». Noen ganger satt han i overfylte fellesceller, andre ganger i fangehull på én ganger to meter. Torturen han opplevde var både mental og fysisk.
[ Aristide Sagbakken klarer ikke se for seg Norge uten rasisme ]
Hvordan hjelpe?
Samtidig ser vi det samme i Eritrea som så mange andre steder: Det som var ment for å ødelegge, fører til vekst. Og den evangeliske kirken i Eritrea har vokst. «Ledere blir arrestert, men nye kommer til», forklarer pastor Gideon. «Disipler blir fengslet, og nye reiser seg. Kirken fortsetter å utruste ledere og disipler. De er ikke redde for fengsel og død. Slik er den generasjonen Kirken har oppdratt.»
At kirkene opplever vekst fritar oss ikke fra ansvaret for å stå opp for dem. Dette kan skje på flere måter. Noe av det vi kan gjøre, er å fortelle historien om Eritreas lidende kirke. Holde saken varm, også politisk. Som jeg forsøker å gjøre her. Kristne kan også be. Det finnes knapt noe tristere enn kristne som forfølger kristne, kirker som forfølger kirker eller kirker som er passive medløpere til forfølgelse. Som medkristne kan vi be om fred, forsoning og kjærlighet mellom ulike grupper av troende.
Eritrea trenger håp, det håpet som bare Gud kan gi
— Ole Petter Erlandsen
Eritrea er et av de fattigste og mest underutviklede land i verden. Mange unge har flyktet for å skape seg en levelig framtid andre steder. Eritrea trenger håp, det håpet som bare Gud kan gi.
I 20 år har Eritrea ignorert den trosfriheten de gjennom tilslutning til FNs konvensjoner har forpliktet seg på. For det meste har dette skjedd uten at verdenssamfunnet har reagert. La oss håpe og be om at dette snart må ta slutt, slik at Eritreas langtidsfanger kan bli satt fri.
[ Berit Hagen Agøy: «Våre søstre betaler prisen for underordningsteologiens konsekvenser» ]