Misjonssambandet og veien videre

Misjonssambandet står i en krevende situasjon. Det har vi gjort i lengre tid, og deler av problemstillingene har vært offentlig kjent gjennom media, mens andre sider er mindre kjent. Noe er offentlig, og noe må forbli skjult, fordi det handler om mennesker og taushetsbelagt informasjon.

Som hovedstyrets leder har jeg sammen med hovedstyret et særskilt ansvar for å ta tak i de utfordringene vi står overfor. Det ansvaret har vi forsøkt å ta gjennom interne prosesser i om lag to år. Prosessene har gått gjennom protokollkomiteens arbeid, gjennom varslingsutvalg og i intern dialog med berørte parter, der vanskelige drøftelser innad i hovedstyret har vært nødvendig. Vi har hatt mange ekstraordinære møter og drøftelser for å søke en vei videre. Hele veien har Misjonssambandets beste vært mitt sikte.

I vår organisasjon har det manglet tilstrekkelig vilje til å erkjenne problemet. Det beklager jeg.

—  Raymond Bjuland, leder for hovedstyret i Misjonssambandet

For meg har ikke dette handlet om personer, men om ledelse, ledelsesansvar og organisasjonskultur. Vi har, enten som ansatte eller som valgte ledere i organisasjonen, et særskilt ansvar for å gjøre noe med de problemene vi har. Det er et administrativt ansvar, men også et styreansvar. Jeg har forsøkt å få dialog rundt hvordan vi kan ta det ansvaret vi har og komme videre.

Ett av problemene er at mange av våre ansatte og tillitsvalgte har erfart en kultur der måten man blir møtt på og behandlet i organisasjonen har vært ugrei. Så ugrei at det har ført til reaksjoner. Dette har vært en viktig kjerne i problemstillingen. Hvordan møter vi dette? Hva kan vi gjøre for å komme videre?

Viljen til å lytte og erkjenne problemet har vært en viktig forutsetning for meg i denne prosessen, ikke fornekte og tilbakevise. Skal organisasjonen vår ha troverdighet som arbeidsgiver og som fellesskap, er det å ha et lederskap som kan lytte til erfaringer i organisasjonen og møte ulike mennesker på en god måte helt avgjørende. Vi har dessverre for mange som vitner om at vi her ikke er gode nok. Dette er som sagt kjernen i problemstillingen. Der det fins vilje, fins det vei. I vår organisasjon har det manglet tilstrekkelig vilje til å erkjenne problemet. Det beklager jeg.

Jeg kan naturlig nok ikke være fullstendig åpen om alle de interne prosessene vi har hatt. Men jeg som formann vil peke på at veien fremover handler om å bygge en åpen og transparent kultur, der vi som organisasjon blir langt bedre på de forholdene jeg har skissert som en av våre viktigste hovedutfordringer.

Veien fremover handler derfor blant annet om hvordan ansatte og frivillige blir møtt og behandlet, på ulike nivå i organisasjonen. Det handler også om måten vi omtaler og kommuniserer med hverandre. Det er nå viktig at alle bidrar til et respektfullt ordskifte, og at vi også viser respekt for de ulike roller og oppgaver vi er satt i som tillitsvalgte og ansatte i organisasjonen.