Muhammed var en tolerant politisk leder

USA, Nato og Norge overlot i august i fjor makten i Afghanistan til en ekstrem muslimsk bevegelse, Taliban, som mener de forsvarer islam mot «de vantro». Men gjør virkelig Taliban det? Svaret er nei. For profeten Muhammed var forut for sin tid, og i virkeligheten en moderne politisk leder – mer til felles med Raymond Johansen enn Taliban.

Saklige motforestillinger

Norsk debatt om islam har et akutt behov for vitenskapelig forskning om profeten Muhammed, som kan bringe inn saklige motforestillinger på alle sider. En viktig forsker på islams opphav er Craig Consodine. I sin siste bok, People of the Book. Prohet Mohammad’s Encounters With Christians, ser han islams grunnlegger gjennom sine briller som troende katolikk. Det er et svært uvanlig utgangspunkt, men nettopp derfor bør både norske muslimer og alle vi andre sette oss inn i hva han mener.

Consodines dypdykk i kildene avdekker at profeten Muhammed var mer tolerant enn andre i sin samtid, med store politiske evner til pragmatisk sameksistens – på sin måte en moderne politisk leder. Enigheten han forhandlet fram, ble nedfelt i Medina-konstitusjonen, sannsynligvis den eldste dokumenterte moderne statsforfatning.

Norsk debatt om islam har et akutt behov for forskning om profeten Muhammed, som kan bringe inn saklige motforestillinger

På samme måte som i moderne vestlige samfunn, var gjensidig respekt for andres religioner en forutsetning for politiske kompromisser i profetens Arabia. I Saudi-Arabia i dag, der islam nå er eneste lovlige religion, var på det profetens tid en smeltedigel mellom jøder og kristne, samt den voksende tilhengerskaren av den nye religionen islam. Muhammed forhandlet også fram en avtale om sameksistens med de kristne i Najran, byen i Saudi-Arabia der regimet den dag i dag tolererer religiøse minoriteter som ismaelere og zaidiere.

Kompromisser og toleranse

Oldkirken i det som i dag er Etiopia, hadde stor innflytelse i Arabia da Muhammed grunnla islam. Jesus var viktig også for Muhammed og hans tilhengere. Samtiden levde i etterdønningene av de intense interne kristne konfliktene på 300-tallet om hvordan man skulle forstå Jesu guddommelighet. Også i dette omstridte spørsmålet så Muhammed det som sin oppgave å finne en samlende løsning. For muslimene ble Jesus en profet, som Muhammed selv. For de kristne ble løsningen treenigheten, som vi også kan se som et moderne politisk kompromiss mellom ulike syn.

Mens blodet fløt blant de kristne fordi alle sider krevde blind underkastelse for sitt syn, også når meningsforskjellene sett med våre øyne virket nokså subtile, var profeten Muhammed en betydelig mer tolerant og pragmatisk politisk leder med rom for uenighet i eksistensielle spørsmål. Han foregrep en utvikling mot moderne politiske ideer om sameksistens, gjennom kompromisser og toleranse.

Hvem er det så som er de egentlige fanebærerne for den sanne islam, slik den oppsto på vestkysten av Den arabiske halvøy tidlig på 600-tallet? Er det kjempende demokrater eller brutale barbarer? Det er de demokratiske revolusjonene i 2011 som har røtter tilbake til profeten.

Frykt eller fellesskap

Frykt for norske muslimer ser heldigvis ut til å ha gått ut på dato hos de aller fleste i Norge. Men på nettet er det fremdeles nok av hets og hat, dessverre. Likevel kan man ane et mønster der de som hater muslimer, også hater norske demokratiske ledere.

Det er muslimhaterne som setter seg utenfor. Profeten Muhammed plasserer nemlig norske muslimer trygt innenfor vår demokratiske fellesskap.

[ Norske bistandsorganisasjoner måtte betale tilbake 16 millionar etter svindel ]