Verdidebatt

Det er krise i norsk psykiatri

SENGEPLASSER: Og verre blir det – med mindre politikerne skjønner hvor syk det går an å bli.

LØRENSKOG  20171003.
Akershus universitetssykehus HF, avdeling akuttpsykiatri
i Lørenskog. Skilt: Psykiatri og Akuttmottak psykiatri.
Foto: Lise Åserud / NTB

Avisene skriver om mangler i norsk psykiatri når det skjer en voldshandling. Derimot blir det få overskrifter når pasientene bare lider og kun bekymrer familien. Men sannheten er at vi i dag har en dramatisk underkapasitet både i psykiatriske sengeavdelinger og i poliklinisk kapasitet.

I flere år har rettspsykiater Randi Rosenqvist tatt til orde for en ny type institusjon for syke straffedømte. Nå har hun fått Ap med på ideen. Foto: Lise Åserud / NTB

I løpet av de siste 30 årene har sengekapasiteten blitt redusert fra 2,5 senger per 10.000 innbyggere til 0,8, altså med to tredjedeler. Liggetiden er kort, hele 50 prosent av pasienter som blir akuttinnlagt skrives ut innen 6 dager og 95 prosent av pasientene skrives ut innen 42 døgn, ifølge tall SSB. I tall fra 2017 er den gjennomsnittlige liggetiden i Norge omtrent halvparten av i Storbritannia, Spania og Polen.

Akuttoverleger flere steder i Norge har rapportert at akuttpasienter er dårligere i dag enn for ti år siden. Pasienter søker innleggelse, men er ikke «syke nok». Den korte liggetiden i Norge er da kritisk, da de som blir innlagt til øyeblikkelig hjelp i dag oftest er svært dårlig fungerende.

Svingdørspsykiatri

Det er et mål i Norge å unngå tvang i psykiatrien. Jeg mener at dersom man ønsker dette, må det etableres flere senger i psykiatrien, slik at pasienter kan få plass når de ber om det, i stedet for å vente til det er helt krise.

Når en akuttpasient kommer inn i sengeavdeling, klarer man oftest å roe situasjonen i løpet av noen dager. Men det er liten tid til å utrede skikkelig, til å stille en riktig diagnose, og ikke minst planlegge og motivere pasienten til en hensiktsmessig oppfølging. Svært mange psykiatriske pasienter er ambivalente til behandling, og det tar tid for behandleren å etablere en god relasjon som gjør pasienten trygg og som gjør prognosen bedre.

Derfor er det veldig uheldig med svingdørspsykiatri. Jeg mener at en avdeling ikke skal skrive ut en akuttpasient før man er rimelig sikker på at pasienten vil klare seg på det neste omsorgsnivået. For mange pasienter kan man nok få dette til på 1-3 uker, med videre oppfølging ved Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Men ganske mange trenger lengre tids behandling av terapeuter med spesialkompetanse innen deres lidelser. Det er ikke slik at psykiatriske pasienter er en homogen gruppe hvor alle skal samme type behandling.

Verdifulle sykehustomter

Blant pasienter som krever tettere oppfølging, er det spesielt viktig at pasienter som nylig er blitt diagnostisert med alvorlig sinnslidelse får trygg og god behandling. Da vil livstidsprognosen bli bedre. Men også pasienter som har hatt sin diagnose i mange år, kan bli sykere og mer funksjonssvekket og kan trenge omfattende rehabilitering innen psykiatrien. Hvis de får dette, er det som å vinne i lotteriet. Disse døgnplassene er nemlig stor sett nedbygget.

Et utbygget psykiatritilbud omfatter foruten akuttavdelinger, avdelinger for psykoser (både schizofreni og affektive lidelser), for pasienter med rus og psykiatri (ROP-lidelser), spiseforstyrrelser, alvorlig selvskading, psykogeriatri og også alvorlig personlighetsforstyrrelser.

Jeg mener en avdeling ikke skal skrive ut en akuttpasient før man er rimelig sikker på at pasienten vil klare seg

—  Randi Rosenqvist

Disse pasientene skal ikke ligge i sine senger, men være i en miljøterapeutisk avdeling med tilpassede aktiviteter ute og inne, god plass inne med oversiktlig stimuli, men med et tverrfaglig behandlingsteam som er i stand til å møte deres utfordringer på heldøgns basis. Dette kunne man etablere på de store tomtene som psykiatriske sykehus har ligget på. Disse tomtene, som lå langt unna sentrum for hundre år siden, er nå attraktive tomter som egner seg svært godt for et differensiert psykiatrisk behandlingsmiljø, dersom man er villig til å investere.

Dessverre er disse tomtene nå så verdifulle at helseforetak over hele landet ønsker å selge dem for å finansiere nybygg av sykehus – for somatiske lidelser! Riktignok skal også psykiatrien får plass ved disse sykehusene, men i moderne lokaler som er trange og uhensiktsmessige for pasienter som skal være mer enn en uke. Dette tilsier at underdekningen i hensiktsmessige behandlingsplasser for svært syke pasienter med høy grad av lidelse ikke kommer til å bli bedre, men snarere verre med de planen som foreligger for de neste 10-20 årene. Dette er krise!

Pasienter med voldsrisiko

Det er enda en gruppe psykiatriske pasienter. Det er pasienter med voldsrisiko, oftest med schizofreni, som ofte blir dømt til tvungent psykisk helsevern (DTPHV).

En pasient med DTPHV er frifunnet for en voldshandling fordi han var utilregnelig; for syk til å ta strafferettslig ansvar. Så blir helseforetaket dømt til å gi pasienten adekvat behandling samtidig som det skal ivareta samfunnets sikkerhetsbehov. En slik pasient kan skrives ut til bolig og fortsette behandling derfra, dersom terapeuten og statsadvokaten mener det er sikkert nok. Men risikovurderinger er alltid vanskelige. Det går gjerne bra, men det er umulig å hindre alle uønskete hendelser uten å sperre alle de dømte inne gjennom lang tid. Plassproblemer kan også påvirke slike risikovurderinger.

Vi bør etablere en ny form for institusjon, det jeg kaller «sikkerhetshjem»

—  Randi Rosenqvist

Antallet pasienter med DTPHV har økt drastisk siden ordningen ble innført i 2002. Dette gjør at andre pasienter til tider må vike plass. De siste fire årene har antallet øket med rundt 50 prosent, til over 300. Noen får god hjelp ved sikkerhetsavdelinger, selv om behandlingen kan ta mange år. Andre blir ikke bedre, men vil bli klart dårligere, og farligere, dersom de ikke er i institusjon. Hva skal vi gjøre med dem?

Omsorg til de aller sykeste

Jeg mener vi bør etablere en ny form for institusjon, det jeg kaller «sikkerhetshjem». Her kan pasienter som aldri kan klare et autonomt liv få bo i mange, mange år, med en omsorg som fører til optimal livskvalitet og samfunnssikkerhet, samt med rettssikkerhet for pasienten. Disse boligene bør ikke settes ut til det private, men være del av det psykiske helsevernet og bygges ved de andre avdelingene. Men for at dette kan skje, må politikerne skjønne hvor syk det går an å bli, og anse kvalifisert omsorg som etisk like viktig som autonomi.

Jeg vil avslutningsvis understreke at mange, kanskje de fleste, psykiatriske pasienter får sine behandlingsbehov tilstrekkelig ivaretatt hos fastlegen eller ved åtte eller kanskje femten timer på DPS, eventuelt tilknyttet et ambulant behandlingsteam som oppsøker pasienten i bolig.

Men de sykeste (og deres pårørende) trenger mye, mye mer, og det får de ikke i dag.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt