Verdidebatt

Dødens skrik i Jerevan

FOLKEMORD: Armenerne og andre kristne minoriteter ble utsatt for systematisk utryddelse, men Norge har nektet å fortelle Tyrkia at det var folkemord. Vil Jonas Gahr Støre gjøre noe med det?

Dødsskrikene lyder fra veggene i folkemordmuseet i Armenias hovedstad, Jerevan. Et bilde av korsfestede kvinner i en ørken er hentet fra en film basert på beretningen til den unge jenta Aurora Mardiganian som overlevde grusomhetene i 1915. Moren ble drept.

Aurora skrev: «Jeg så tusener på tusener av elskede døtre og milde mødre dø under pisken eller kniven eller av sulten og tørstens tortur, eller ført til slaveri fordi de ikke ville fornekte sin kristne tro».

Ed Brown og Johannes Morken

Hellig krig mot kristne

Over halvparten av Det ottomanske imperiets mer enn to millioner armenere ble drept mellom 1915 og 1920, under det ungtyrkiske styret. Dagens Tyrkia er grunnlagt på restene av verdensriket som brøt sammen etter første verdenskrig. Men i Tyrkia er det straffbart å kalle det som skjedde et folkemord. Landet sier at massedeporteringen av armenere var en legitim handling mot «en eksistensiell trussel». Drap skjedde på begge sider, men det var ingen intensjon om å utrydde det armenske folket.

Men i folkemordmuseet er visedirektør Edita Gzoyan klar på at det skjedde systematisk og målrettet utryddelse. Ungtyrkerne var ikke religiøse, men de forstod hvor viktig religion var og erklærte hellig krig. «Vi har mange kilder som sier at muslimer mente det var en god ting å drepe kristne», sier Gzoyan i folkemordmuseet til Stefanusalliansen. Barn i barnehjem ble tvangskonvertert til islam. Kvinner ble tvunget til konvertering og ekteskap med muslimer. Det hadde skjedd bølger av forfølgelser og drap. Armenere og andre kristne var i økende grad blitt definert ut av nasjonen.

Armenske grupper svarte med å ta til våpen og krevde løsrivelse. Dette ble brukt av imperiets nye herskere, Ungtyrkerne, som påskudd for å eliminere «det armenske problem». Deres leder, Enver Pasha, var overbevist om at de kristne minoritetene var forrædere. De ble definert som en indre dødelig fare, i ledtog med rikets ytre fiender, Russland og Storbritannia. Under dekke av krig ville Ungtyrkerne gjøre kort prosess.

Folkemord i tre faser

Før første verdenskrig var det ikke tillatt for kristne å bli med i hæren. Men i februar 1915 ble armenske menn innrullert. Ifølge Gzoyan i folkemordmuseet var dette en felle – opp imot 300.000 menn ble drept eller døde.

Som kom 24. april. 250 intellektuelle og ledende armenere ble arrestert i Konstantinopel, dagens Istanbul; advokater, politikere, prester og forfattere. Noen ble drept i fengsel, andre ble deportert først. Mennene var borte. Lederne som kunne tale armenernes sak, var fjernet. I folkemordets tredje fase stod kvinner, barn, ungdom og eldre for tur.

Norge sier at å anerkjenne folkemord vil gjøre forsoning vanskeligere. Men i Jerevan er svaret klart: Forsoning forutsetter sannhet, erkjennelse og unnskyldning

—  Johannes Morken

Drapsskvadroner herjet. Mange ble tvunget til dødsmarsjer. I nord ble mange sendt ut i båt på Svartehavet for å dø. I Mush (Mus) i øst hadde armenerne bodd i 1500 år. Nær sagt alle de 70.000 ble utryddet i juli 1915.

Misjonær Bodil Biørn fra Kragerø var øyenvitne sammen med andre misjonærer. Hun hedres i folkemordmuseet. På baksiden av et klassebilde fra misjonsskolen i Mush skrev Biørn: «De fleste av de 120 barn i dagskolen ble myrdet i 1915».

Grusomhetene rammet også grekere. Og i Tur Abdin helt i sørøst er fordrivelsen og likvideringen av over 90.000 syrianere tydelig til stede i det kollektive minnet. Stefanusalliansen hjelper den lille rest på 2–3000 mennesker til å bevare sine røtter.

Nansen og hans fedreland

I museet i Jerevan hedres Fridtjof Nansen som med sitt Nansen-pass sørget for at mange overlevende ble hjulpet i sikkerhet. Men Nansens fedreland vil ikke kalle massakrene for folkemord – det får historikerne ta seg av. Blant historikerne er det dog faglig enighet. «Det er ubehagelig at Nansens hjemland ikke vil anerkjenne at armenerne ble utsatt for folkemord», sier Gzoyan i Jerevan.

Norge sier også at å anerkjenne folkemord vil gjøre forsoning vanskeligere. Men i Jerevan er svaret klart: Forsoning forutsetter sannhet, erkjennelse og unnskyldning. Gzoyan sier: «Vi vil ikke og kan ikke forhandle bort vår smerte». Norge sier også at det er problematisk å omtale som folkemord, noe som hendte før Folkemord-konvensjonen ble vedtatt av FN i 1948. Men også Holocaust, selve kroneksemplet, skjedde før 1948. «Skal vi virkelig hevde at en sykdom ikke eksisterte før den fikk et navn?» spør Gzoyan.

Folkemord-konvensjonens arkitekt startet arbeidet med å definere folkemord nettopp på grunn av uhyrlighetene mot armenerne

—  Johannes Morken

Folkemord-konvensjonens arkitekt, den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin, startet dessuten arbeidet med å definere folkemord nettopp på grunn av uhyrlighetene mot armenerne. Lemkins interesse ble vekket under en rettssak i Berlin i 1921. Da ble en armener overraskende frikjent etter å ha drept anføreren bak massedrapene. Lemkin startet arbeidet med å utvikle en juridisk term for systematiske drap på grunn av rase, tro eller religion. Folkemord-begrepet ble lansert i 1943, mens Holocaust pågikk.

«Uten folkemordet på armenerne ville dette begrepet i internasjonal strafferett enten aldri blitt definert, eller kommet mye senere», sier Gzoyan.

Utfordring til Støre

At handlinger utført før konvensjonen ikke kan bringes inn for Den internasjonale straffedomstolen, hindrer ikke at tidligere systematiske massedrap kan erkjennes som folkemord. Tyskland erkjente i juni 2021 folkemord i Herero i Namibia i 1905. Landet gir bistand, uten å kalle det erstatning.

Tyrkia på sin side, er livredd for krav om erstatning for eiendommer, kirker, skoler og klostre – og landområder. Landet ville også måttet skrive om sin historie; republikkens grunnlegger, Mustafa Kemal Atatürk, var knyttet til folkemordet, ikke minst under fordrivelsen av armenerne og grekerne fra Smyrna (dagens Izmir).

Det krever mot å sette rettferdighet over politikk. På årsdagen i fjor, 24. april, ble president Recep Tayyip Erdogan rasende da USAs president Joe Biden ringte. USA anerkjente at grusomhetene regnes som folkemord. «Vi bekrefter historien (...) ikke for å fordele skyld, men for å sikre at det som skjedde, aldri blir gjentatt», sa han.

Er Jonas Gahr Støre klar til å si det samme?

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt