Meninger

Minneord for Øyvind Molland Norderval (1953-2022)

MINNEORD: Det er med stor sorg vi på Det teologiske fakultet ved Universitet i Oslo (TF) har mottatt meldingen om at vår gode kollega Øyvind Molland Norderval døde 13. april.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Han hadde vært syk en stund, men slutten kom likevel fort. Vi hadde lenge planlagt en større avskjedsmarkering for ham i forbindelse med at han i 2020 ble pensjonist og skulle fortsette som emeritus. Det var noe vi hadde sett frem til. Slik ble det imidlertid ikke. Først hindret covid 19 oss i å samles til avskjedsforelesning og markering. Senere tok sykdommen en stadig mer alvorlig dreining. Dette minneordet er skrevet i dyp takknemlighet og respekt for alt hva Øyvind har betydd for TF.

Han kombinerte skarp faglighet med formidlingsglede

Øyvinds liv var nært forbundet med TF, akademisk og personlig. For en som hadde vokst opp på en bispegård, var det ikke noe vågalt valg å velge Universitetet når han startet sine teologistudier. Studiet skulle imidlertid gi ham langt mer enn faglig kompetanse. Gjennom TF traff Øyvind sin kjære Kristin, og slik ble to TF-familier forenet, Norderval og Molland. Øyvind ble cand.theol. i 1978. Året etter tok han praktikum og ble ordinert til prestetjeneste. I de påfølgende årene vekslet han mellom prestetjeneste og akademisk fordypning. TF var hele tiden et referansepunkt. Det var kirkehistorie som var hans fag, med studier i oldkirkens historie med vekt på Origenes. Hans spennvidde var imidlertid større, og han dekket den tidlige middelalderens vestlige kirkehistorie like så godt som han hadde stor kompetanse innen moderne tid. Han publiserte en rekke arbeider blant annet om Lars Levi Læstadius. Kirkehistoriestudiene førte til forskningsopphold i Frankrike og Tyskland. Hans store formidlingsevne gjorde ham ettertraktet som foredragsholder. Han kombinerte skarp faglighet med formidlingsglede.

På midten av 1990-tallet ble han tilsatt som førsteamanuensis, og senere professor, ved Universitetet i Tromsø. Universitetet skulle bygge opp et teologisk og religionsfaglig miljø, og Øyvind fikk ansvar for fagutviklingen. Det var en krevende og viktig oppgave. Den faglige kursen som ble staket ut, var ny den gangen. Religion ble plassert innenfor en samfunnsfaglig institusjon, og det var et samvirke mellom religions- og teologiutdanningene. Det var innovativt. Øyvind ble i Tromsø i 12 år.

Han åpnet dører til fag, men også til liv

Fra Tromsø kom han til TF, sitt Alma Mater, og med Øyvind fikk TF en engasjert underviser som på ingen måte avsluttet dialogen med sine studenter ved forelesningsslutt, men fortsatte den i kantinen, på kontoret eller et annet egnet sted. Slik åpnet han dører til fag, men også til liv. Dannelse er et annet og egnet ord for hans innsats. Studentene ble sett og hørt, og de kunne komme med så mye, sin tro og sin tvil, sin usikkerhet og frustrasjon, sin glede og sin undring. Øyvind tok seg tid, var åpen, viste omsorg og kunne peke på muligheter. Han kunne være en ram kritiker av kirkelig makt, men som professor og sjelesørger veiledet han mange inn i prestetjeneste og ga studenter tro på at de kunne aksle en slik tjeneste. Han var en svært dyktig veileder og kunne veilede faglig bredere enn de fleste. Som veileder var han ærlig og oppmuntrende, streng og tydelig.

Ber sin egen sårbarhet som en ressurs

De senere årene deltok han i økende grad til tverrfaglig samarbeid og utvikling. Han var stolt av sine gode og dyktige kolleger og gledet seg over å samarbeide nært med dem. Å delta i utviklingen av undervisning innen dogmehistorie og samtidsteologi ble opplevd som meningsfullt. Det samme ble oppholdet på Centre of Advanced Studies (CAS) i Oslo i 2014-2015, hvor han ble invitert med inn i et internasjonalt og tverrfaglig miljø. De personlige møter og utvekslinger mellom kolleger og studenter var det som inspirerte ham. Mindre sans hadde han for den tiltakende digitale utviklingen på universitetet. Den var til besvær, og helst ville han ha minst mulig å gjøre med den. Hans egen sårbarhet bar han med seg gjennom livet, og den var en ressurs i møtet med kolleger og studenter. Han delte raust fra eget liv og egne opplevelser. Han var en anekdotenes mester og kunne få oss til å se historie og liv på nye og opplysende måter. Få andre kunne få oss til å le som han. Øyvind var også en som kunne uttrykke seg gjennom musikk. Det ga ham et språk som rørte ved hjertene våre.

Øyvind døde hjemme, med alle sine kjære rundt seg gjennom denne siste tiden. Våre tanker i dag går til Kristin, til sønnene Erik og Eystein og deres familier. Øyvind etterlater seg et stort savn.

Vi lyser fred over hans minne.

På vegne av Det teologiske fakultet, UiO,

Aud V. Tønnessen, dekan

Annonse
Annonse

Mer fra: Meninger