For en tid vi står i. Det er for så vidt gammelt nytt. Menneskeheten står alltid i litt av en tid. Det er alltid kriger og kriser i verden, og eksistensen er alltid trua av undergang. Det er ikke det som er rart. Det rare er at vi fremdeles lever.

Likevel tror jeg mange av oss kjenner en utmattelse etter to år med pandemi, en pandemi som endelig begynte å slippe taket. Det gjorde det mulig å puste litt roligere, men roen ble raskt forstyrra av enda en klimarapport som blinker rødt, og invasjonen av Ukraina. Fred og demokrati er ikke lenger selvsagte goder, konspirasjonsteoriene florerer, og det er lett å gi seg over til fortvilelsen.
Lenge har det kjentes som et pliktløp å snakke om at vi ikke må gi opp håpet. Jeg tror kanskje en god del har sagt det på autopilot, uten selv å være overbevist. Likevel kan tankene fort gå til langfredag, til den gudsforlatte dagen, når det rapporteres om bombing av tilfluktsrom, utslettelse av landsbyer og massakrering av sivile. Jeg tror mange kjenner avmakt. Hvor skal vi begynne? Nytter det, det lille jeg gjør, mot så voldsomme destruktive krefter?
De fem p-ene er polarisering, populisme, proteksjonisme, postsannhet og patriarkat
Verden trues av fem p-er
For en måned siden fikk noen av oss høre et budskap som greide det nesten umulige: å fornye troen på at det nytter. Rett etter krigsutbruddet var 250 prester i Den norske kirke samla til Teologidagene, en konferanse som arrangeres av Bispemøtet annethvert år. «Hva er sannhet?» var tematikken for årets konferanse. Det var flott å være sammen, treffe venner og kolleger, og det var flott å høre dyktige forelesere og seminarholdere snakke om viktige temaer. Programmet var lagt lang tid i forveien, og lite visste vi hvordan verden skulle se ut da konferansen ble avholdt.
For mange av oss var det desiderte høydepunktet å høre den svenske erkebiskopen Antje Jackeléns foredrag om kirkens oppdrag i postsannhetens tid, en tid da sannheten er trua. Antje Jackelén har lenge markert seg som en profetisk røst som har talt inn i svært vanskelige situasjoner på en måte som får mange til å lytte. Det skjedde også nå.
Erkebiskopens budskap var enkelt, men også krevende. I hovedsum lød det slik: Tilværelsen trues av fem p-er som skaper en giftig cocktail. Det må en motgift til. De fem p-ene er polarisering, populisme, proteksjonisme, postsannhet og patriarkat. Disse fem p-ene setter folk opp mot hverandre, forenkler og vulgariserer, hegner om ens eget uten å ville dele, skaper mistro og tvil om hva som er sant, og opprettholder en samfunnsorden der noen får undertrykke andre på grunn av kjønn, hudfarge og status.
Det finnes en motgift
De fem p-ene er noe ikke bare makter og myndigheter utøver, men såkalt vanlige folk er også svært delaktige i å gi kraft til de fem p-ene. Særlig skjer det i det digitale rommet. Vi trykker på tvilsomme lenker på nettet, foretrekker de enkle slutningene, ler av rasistiske og sexistiske budskap, sprer ubekrefta nyheter og holder fronter og konflikter ved like ved å ikke gidde å gå inn i komplekse årsakssammenhenger. Sammen utgjør de fem p-ene en giftig cocktail som gjør verden til et sted fullt av mistillit. Det er virkelig ingen bagatell å flørte med disse kreftene på nett. Sivilisasjoner har gått under på grunn av mindre enn dette.
Motgiften består av fem s-er: sunn stridskultur, saklighet, samvirke, sannhet og samhørighet eller solidaritet
Dette er sterke og overveldende krefter. For mange er det så digert at de ikke orker å gjøre noe. Men Antje Jackelén ga oss også en oppskrift på en motgift der vi kan begynne i det små, og begynne med oss selv. Motgiften består av fem s-er: sunn stridskultur, saklighet, samvirke, sannhet og samhørighet eller solidaritet.
Vi må våge å snakke om det vi er uenige om, og ikke skyve det under teppet, som kristne mennesker har en tendens til å gjøre. Vi må være saklige og unnlate å karikere og fortegne dem vi er uenige med, og i stedet samvirke med hverandre.
Noe som høres helt banalt ut av det Jackelén sa, men som faktisk er ganske vanskelig, er å snakke sant. Vi skal vite at det vi sier, er basert på sannhet, ikke bruke tvilsomme kilder og rykter, men virkelig bestrebe oss på å gjengi så korrekt som mulig det vi vet er sant. Vi skal også utvise samhørighet og solidaritet med hele menneskeheten, for vi er lemmer på samme kropp, og hvis noen lider, lider hele kroppen.
Lys i langfredagsmørket
Fem s-er som motgift mot fem p-er. Dette er noe alle kan ta med seg i dagliglivet, i alt vi gjør av stort og smått. Vi skal tenke stort om dette. Ved å snakke sant, være saklige, stå sammen og snakke med hverandre kan det danne seg en motgift, et lys som trenger gjennom langfredagsmørket.
Vi er i den stille uke, rett før påskens store drama. Det holder oss fast i troen på at vi ikke skal klare alt på egen hånd. Vi kan og skal gjøre vårt. Det er viktig å huske på. Men viktigere er det å beholde troen på at Gud stadig kjemper for sitt skaperverk. Gud har handlet på overraskende måter før, og vil gjøre det igjen. Oppstandelsen påskemorgen er pantet på dette. Kirkens oppdrag er å holde håpet levende og søke lyset.
Vi lever i litt av en tid. «Mine tider er i din hånd», står det i Salme 31, salmen som har blitt en bønnesalme som bes hver kveld i Ukraina. Også denne tiden er i Guds hånd.
[ Mímir Kristjánsson: «Politikken gjør meg til et dårligere menneske» ]