Johannespasjonen og det antijødiske

Jeg tviler ofte – på mye. Jeg kan imidlertid gjøre Ingmar Bergmans ord til mine og si at jeg aldri har tvilt på Johann Sebastian Bach.

Nå er det snart påske. Jeg pakker kofferten, og tar med meg Bachs pasjoner ut av byen. Om Bachs musikk ikke er direkte gudsbevis, og heller ikke eksplisitt sier meg det vi ikke kan snakke om, så leder den meg definitivt til en grense hvor jeg aner at bakenfor denne grensen finnes det «noe Annet». Bachs musikk har en mer-betydning som jeg, i pakt med Bachs egen tro, tolker inn i en religiøs kontekst. Dette gjelder både tekstbaserte verk og instrumentalmusikk.

Enten jeg er i byen eller reiser bort, er Bachs pasjoner, på konsert eller i innspilt form, særdeles viktige elementer i min påske – og i mange andres.

Den kristne antijudaismen

Blant de sentrale aktørene i Bibelens påskefortelling finner vi de som ropte «korsfest, korsfest». I evangeliet etter Johannes benyttes «jødene» som betegnelse på dem Pilatus diskuterer med når han vurderer hva han skal gjøre med Jesus.

Bachs Johannespasjon forholder seg tekstlig nært til dette. Her finner vi at jødenes tjenere griper Jesus, Pilatus går ut til jødene, jødene svarer Pilatus, jødene roper osv. Selv om Johannes først og fremst synes å bruke «jødene» som en betegnelse på overprestene og vaktmennene, kan bruken av «jødene» i denne sammenhengen selvsagt relateres til utviklingen av den kristne antijudaismen.

Den kristne antijudaisme er religiøst fundert. Kirken definerte seg i kontrast til jødedommen, og jødene ble ikke minst anklaget for å ha stått bak korsfestelsen, å ha et kollektivt ansvar for henrettelsen av Jesus. Jødene var «Kristus-mordere». I pakt med dette finner vi for eksempel særdeles negative og groteske fremstillinger av jøder i utsmykninger i gamle kirker, blant annet i stavkirken i Ål i Hallingdal.

Problemet er at det antijødiske ofte synes å ligge i en blindsone

—  Øyvind Varkøy

Den rasebaserte antisemittismen er et mye yngre fenomen, men forholdet mellom antijudaisme og antisemittisme er langt fra entydig. Gammel antijudaisme levde i beste velgående til det 20. århundre, etter hvert parallelt med den moderne antisemittismen, blant annet benyttet nazistene seg av Luthers antijudaisme i sin antisemittiske argumentasjon.

Bach og antijudaismen

Hva har så Bach og hans Johannespasjon med dette å gjøre? Alt. Det vil si akkurat like mye som all kristen forkynnelse og kristne tekster knyttet til påsketiden. Den kristne påsken har gjennom århundrene vært en spesielt farlig tid for jødiske minoriteter i Europa, med intensivering av forfølgelser og pogromer.

Hva gjør vi så med teksten i Johannespasjonen? La gå at Johannesevangeliet knytter betegnelsen «jødene» til det religiøse maktsjiktet. I Johannespasjonens tekst er dette poenget imidlertid definitivt mer uklart. Vi trenger derfor å vurdere en justering av Johannespasjonens tekst på dette punktet.

I en tid hvor vi diskuterer hvordan vi skal forholde oss til kunstverk, ikke minst fra en annen tid, som målbærer oppfatninger av «de andre» som vi i dag finner forkastelige, er det maktpåliggende for meg å understreke at dette naturligvis ikke handler om å kansellere Bach på samme vis som illiberale aktivister ønsker å gjøre med alt de ikke finner «politisk korrekt». Det handler kun om å vurdere en detalj i tekstmaterialet. Denne detaljen er imidlertid avgjørende for forholdet mellom jøder og kristne, jødedom og kristendom, denne tragiske historien fylt av mistenkeliggjøring, trakassering, forfølgelse, pogromer – og Holocaust. Johannespasjonen fremføres på Bachs morsmål, tysk. Det gjør ikke problemet mindre.

En justering av teksten har full dekning i moderne kristen teologi, bl.a. i kjølvannet av Den katolske kirkes andre vatikankonsil

—  Øyvind Varkøy

Når jeg fremhever behovet for å vurdere en justering av teksten i Johannespasjonen, er jeg klar over at dette kan ses i lys av en omfattende teologisk debatt om Johannesevangeliet og «jødene». Jeg skal ikke gå inn i den debatten. Jeg fremmer heller ikke forslag om hva en endring skal munne ut i. Det overlater jeg til tysk-kyndige musikere. Den tyske jøden Lukas Foss foreslo for øvrig allerede i 1937 å erstatte «Juden» med «Leute» («mennesker»).

[ Arnfinn Nordbø: «Tror jeg fortsatt på Gud? Jeg tror i alle fall ikke han er slik jeg lærte på bedehuset» ]

Teksten kan justeres

En justering av teksten har full dekning i moderne kristen teologi, bl.a. i kjølvannet av Den katolske kirkes andre vatikankonsil (1962-65). Her forstås den jødiske tradisjonen ut fra hva den har fastholdt; kjærligheten til Gud og pakttroskapen. Før Det andre vatikankonsil inneholdt langfredagsbønnen (sjokkerende nok) omtaler av jødene som vantro, troløse og blinde. I tråd med erklæringen Nostra Aetate (1965) ble dette endret til å verdsette jødisk tro og tradisjon på synagogens egne premisser. Det sies eksplisitt at jødene som folk ikke kan tilregnes nedarvet eller kollektiv skyld for Jesu lidelse og død, verken de jødene som levde den gang sett under ett, de som levde senere, eller de som lever i dag.

Kirkens bånd til jødedommen er ikke bare historisk, men også eksistensielt og essensielt

—  Øyvind Varkøy

Overfor lesere av Vårt Land er det forhåpentligvis helt unødvendig å påpeke at forestillingen om jødene som «Kristus-mordere» er absurd. Allikevel sier det sitt at alle de tre siste pavene har hatt behov for å markere avstand til antijudaistisk tankegods. «For oss er ikke den jødiske religionen noe ‘eksternt’, men tilhører på en særlig måte det ‘interne’ i vår religion» sa Johannes Paul II da han besøkte den synagogen i Roma i 1986. I boken Jesus fra Nasaret tilbakeviser Benedict XVI enhver idé om at jødene kan holdes kollektivt ansvarlige for Jesu død. Og pave Frans sier i sin første apostologiske formaning Evangelii Gaudum: «Vi har spesielt stor aktelse for det jødiske folk… Sammen med dem tror vi på den ene Gud som handler i historien, og med dem mottar vi hans åpenbarte ord».

Kirkens bånd til jødedommen

Jeg nærmer meg Bachs kunst med ærbødighet. På samme vis nærmer jeg meg jødisk kultur og religion. Kirkens bånd til jødedommen er ikke bare historisk, men også eksistensielt og essensielt. Dette forhindrer ikke at både katolske og protestantiske kristne fortsatt har en jobb å gjøre når det gjelder oppgjør med antijudaistisk tankegods.

Problemet er at det antijødiske ofte synes å ligge i en blindsone. En justering av teksten i Johannespasjonen vil kunne bidra til å endre denne situasjonen. Det er på tide.

[ – Kirken må si unnskyld til jødene ]