Den russisk-ortodokse kirkens overhode, patriark Kirill, fikk overskrifter i vestlige medier etter søndagsprekenen 6. mars. Der gjorde han pride-parader til begrunnelse for den russiske invasjonen av Ukraina. I prekenen var pride selve symbolet på vestlig innflytelse. Homofili og LHBTQ-rettigheter legitimerer synd, var Kirills budskap, og folket må forsvares mot denne synden.
I mange år har patriarken stått Putin nær. Det har ikke endret seg gjennom de siste ukene med krigføring. Tvert imot leverer han stadig teologisk-ideologiske argumenter for det Putin kaller «spesialoperasjoner».
Kirill holder flere ukentlige prekener, og ved å lese disse prekenene kan vi få innblikk i hvordan kirken gir krigen guddommelig legitimitet. Nøkkelordene er «det hellige Rus» som omfatter Russland, Ukraina og Belarus, og «skismaet» (kirkesplittelsen) som river dette forestilte riket i stykker.
Her er ingen våpen eller bombing, ingen drepte eller sårede, ingen flyktningestrømmer, ingen mødre og fedre som gråter for sine soldatsønner
— Vebjørn Horsfjord
Alt det ikke sies noe om
Det første som slår en i disse prekenene er alt som det ikke sies noe om. Naturligvis følger Kirill Russlands offisielle linje og lovgivning og bruker ikke ordet «krig». Men han beskriver heller ikke noe som kan minne om krig: Her er ingen våpen eller bombing, ingen drepte eller sårede, ingen flyktningestrømmer, ingen mødre og fedre som gråter for sine soldatsønner. «Situasjonen» i Ukraina hylles kort sagt inn i en språklig tåke av vage vendinger.
Også noe annet mangler: Putin sier at han skal «de-nazifisere» Ukraina. Men verken Putin eller denne forklaringen på krigen nevnes i prekenene.
Putins begrunnelse for krigen er imidlertid sammensatt. Da han talte til folket like før invasjonen, forklarte han at det også handlet om Russlands «historiske og åndelige rom». Det er dette temaet patriarken utdyper søndag etter søndag.
Kirkesplittelse som opphav til krigen
Russland og Ukraina hører sammen av historiske og åndelige grunner, hevder Kirill. «Noen» ønsker å svekke Russland og skille fra hverandre det som etter Guds vilje hører sammen. Kirken står midt i dette: «Kirken er hjertet i Russlands kultur, kirkens historie er i hjertet av det russiske folkets historie,» forklarer Kirill i prekenen 20. mars. Derfor har de som ønsker å ødelegge Russland, begynt med å ødelegge kirken: «Det første anslaget var rettet mot den russiske kirken som er troens og den nasjonale identitetens forsvarer.»
Temaet som Kirill alltid kretser om når han snakker om Ukraina, er delingen av den ortodokse kirken i landet, det han og den russiske kirken kaller et skisma eller en kirkesplittelse. Den konkrete bakgrunnen er at Ukraina har to ortodokse kirker: Én som er en del av den russisk-ortodokse kirken og har Kirill som øverste leder, og én som er selvstyrt («autokefal»). I 2019 vant den selvstyrte kirken anerkjennelse fra patriarken i Konstantinopel og ble dermed tatt opp i det gode selskap av selvstendige kirker.
Det er ingen teologisk uenighet mellom kirkene, men den russisk-ortodokse kirke har brutt kirkefellesskapet med alle ortodokse kirker som anerkjenner den selvstendige ukrainske kirken. Nå er «skismaet» slik Kirill framstiller det selve opphavet til krigen.
Flere ganger kommer prekenene tilbake til temaet om «det hellige Russland»
— Vebjørn Horsfjord
«Det hellige Rus»
Hvorfor er det helt utålelig for Kirill og den russiske kirkens ledelse om den ukrainske kirken går sin egen vei? Under ligger en tanke som har vært dyrket i århundrer og som har fått stor plass de siste årene. Flere ganger kommer prekenene tilbake til temaet om «det hellige Russland», eller, for å være mer presis, «det hellige Rus».
Tanken om «Rus» har røtter i Nestorkrøniken fra 1100-tallet, som patriarken ofte viser til. Forestillingen er at Russland er en videreføring av det gamle Rus-riket som hadde hovedstad i Kiev. Patriarken forklarer at «Russland» slik han bruker ordet, omfatter både dagens Russland, Ukraina og Belarus. Dette «Rus» har et hellig oppdrag i verden.
[ Hillsong i Kyiv slipper nytt album under krigen ]
I Nestorkrøniken kan man blant annet lese om fyrst Vladimirs omvendelse i 988 og hvordan folket hans lot seg døpe ved «dåpen av Kiev». Hendelsen er blitt stående som selve kristningen av Russland. I halvparten av alle prekenene sine den siste tiden viser Kirill til russere og ukraineres felles opphav i «Kievs døpefont».
Kirke og folk, som i begge tilfeller omfatter både Russland og Ukraina, glir sømløst over i hverandre i Kirills prekener. Det ene øyeblikket handler det om kirken, det neste om folket. De to kan ikke skilles fra hverandre. Utenfor blikkfeltet er både de som hører til det russiske eller ukrainske folket, men ikke til den ortodokse kirken, og de som hører til kirken, men ikke folket. Det er denne sammenblandingen av nasjon, folk og kirke i kombinasjon med tanken om et russisk hellig oppdrag i verden, som ble fordømt i harde ordelag i et opprop fra ortodokse teologer 13. mars.
Kirke og folk, som i begge tilfeller omfatter både Russland og Ukraina, glir sømløst over i hverandre i Kirills prekener
— Vebjørn Horsfjord
Fordervelsen fra Vesten
Så, er det kirkesplittelse eller pride-parader som begrunner krigen i kirkens øyne? Det er en forbindelse: De ortodokse som har anerkjent den selvstendige ukrainske kirken, går neppe i pride-parader. Men disse kirkelederne, inkludert patriark Bartolomeus i Konstantinopel, er ikke selv helt og fullt skyld i splittelsen, om vi skal ta Kirill på ordet. De er snarere svake kristne som gir etter for press fra Russlands fiender. Nøyaktig hvem disse fiendene er, får man ikke vite; de framstår vekselvis som vestlige politiske ledere og som demoniske makter. Antakelig er det en kombinasjon.
Slik kirkeledelsen har ordlagt seg det siste tiåret, er LHBTQ-rettigheter det fremste symbolet på fordervelsen som kommer fra Vesten og leder folket ut i synd. Som Kirill ser det: Det handler om intet mindre enn folkets frelse, og konflikten «har ikke fysisk, men metafysisk betydning» (preken 6. mars).
Slik tenker Kirill. Eller mer presist: Det er slike tanker han bringer videre i sine prekener når han snakker både til folket og representanter for myndighetene i Vår frelsers katedral i hjertet av Moskva.
Om Putin selv leser eller hører prekenene, vet vi ikke, men slik det framstår i krigens fem første uker, leverer patriarken en jevn strøm av legitimering for krigen. Riktignok sier Russlands øverste kirkeleder aldri rett ut at bomber og drap er en del av Guds plan, men når kampen mellom det gode og det onde handler om å holde Ukraina på plass ved Russlands side, er det nærliggende å konkludere at Gud velsigner krigen.
Vebjørn Horsfjord arbeider med en analyse av Kirills prekener og uttalelser. Analysen er basert på engelske oversettelser.