Verdidebatt

Vennskap og samarbeid med Russland

FRED: Vi må ikke miste av syne visjonen om mellommenneskelig samarbeid med Russland, selv midt oppi den tragiske og folkerettsstridige krigen i Ukraina. Historien gir oss grunn til håp.

I 1971 sa Henry Kissinger, den gang USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver, at romfartsadministrasjonen NASA skulle gjøre det man kunne for å få til samarbeid med erkefienden Sovjetunionen i verdensrommet.

Noen måneder senere la astronautene Dave Scott og Jim Irwin ned en minneplakett på månen over dem som hadde mistet livet under utforskningen av rommet. Blant navnene var det flere russere, herunder tre kosmonauter som nettopp hadde omkommet i den tragiske Sojuz 11-ulykken. Apollo-astronauten Tom Stafford representerte den amerikanske presidenten i deres begravelse. Så tette var båndene.

Få år etter, i 1975, møttes et Apollo- og et Sojuz-romskip i rommet, som et håndfast bevis på at reelt forskningssamarbeid – og tilhørende vennskap – var mulig, til tross for den kalde krigens steile fronter. Fra dette fulgte et vedvarende samarbeid, med romstasjonene Mir og ISS og utallige ferder sammen – blant annet på den amerikanske romfergen – som synlige resultater.

Kort sagt: Sanksjoner må ikke bli til varig fiendskap og isolasjon

Møtes som medmennesker

I møte med Vladimir Putins brutale og urettferdige krig i Ukraina må vi kjempe mot ham med økonomiske midler. Hans regime må isoleres – vi har intet valg. Men midt oppi dette må vi gjennomtenke hvordan vi, den dagen krigen er over, kan gjenoppta bånd og samarbeid, ikke minst i møte med store vitenskapelige og sosiale utfordringer.

Vi har ikke råd til å være hverandres motstandere i kampen mot klimaforandringene, vi må ikke risikere en militarisering av verdensrommet, og vi må igjen kunne møtes som medmennesker innenfor idrett, vitenskap og kultur. Kort sagt: Sanksjoner må ikke bli til varig fiendskap og isolasjon.

Én felles klode

Vi velger å tro at det ikke var tilfeldig at de nyankomne kosmonautene på romstasjonen ISS kledde seg i Ukrainas farger for få uker siden. Deres handling minner om ordene til astronauten Bill Anders etter Apollo 8-ferden i 1968: «Vi dro ut i rommet for å utforske månen, men det vi virkelig oppdaget, var vår egen klode.» Det samme perspektivet trenger vi sårt nå.

Vissheten om at vi mennesker har en felles klode, med felles oppgaver som må løses, og at vi som menneskehet hele tiden må lete etter måter å samarbeide på, må ikke bli borte i krigens hete – uansett hvor viktig nasjonalfølelse og tradisjoner måtte være, og uansett hvilke konflikter vi måtte stå overfor. Romprogrammet kan tjene til inspirasjon.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt