Pavens krigsdilemma

Pave Frans har fordømt krigen i Ukraina i sterke ordelag. Han avfeier Putins propaganda om at det bare dreier seg om «militære operasjoner» og fordømmer det i stedet som en krig som forårsaker «død, ødeleggelse og nød».

Men som Vatikanstatens overhode konfronterer han ikke Putin på direkte vis. Han unnlater å nevne «Putin» eller «Russland» i sine taler, og han bruker heller ikke det ladede begrepet «invasjon».

Pavens moralske fordømmelse henter derfor ikke sin kraft fra det mange av oss ser på som Putins uhyrlige maktmisbruk overfor et militært underlegent broderfolk, eller Ukrainas relative uskyld i forhold til Russlands grove folkerettsbrudd. Paven tar verken utgangspunkt i et skjevt styrkeforhold mellom to stater eller i at skylden primært ligger hos Goliat – ikke hos David. Så hvorfor går ikke paven lengre?

Vil unngå religionskonflikt

For det første er Vatikanet en stat som står i bilaterale relasjoner til alle land – inkludert Russland. Vatikanstaten anser ikke seg selv som en hvilken som helst stat, men en stat som alltid skal kunne innta en meglerrolle i internasjonale konflikter. Ved å ikke fordømme Russland og Putin-regimet eksplisitt, skaffer pave Frans seg et rom hvor kirkens fredsdiplomati på et avgjørende tidspunkt kan komme til sin rett. Paven har allerede vært i dialog med den russisk-ortodokse patriarken av Moskva, Kirill.

For det andre vil paven unngå at konflikten mellom vest og øst også blir en religionskonflikt. Derfor unngår han uttalelser som på noen måte kan skape inntrykk av at den katolske kirken forsvarer et vestlig katolsk territorium mot et østlig ortodokst, eller ukrainske katolikker mot russiske ortodokse.

Et slikt religiøst bilde av konflikten ønsker pave Frans for enhver pris å dempe. For han mener at dette på ingen måte er en religiøs krigføring, verken fra russisk hold (til tross for propaganda som skulle tilsi det motsatte) eller fra ukrainerne, som først og fremst kjemper for sin nasjons suverenitet. Derfor vektlegger han fremfor alt ofrenes lidelser i sine uttalelser. Trolig er dette også en av grunnene til at paven ikke eksplisitt understreker det okkuperte ukrainske folkets rett til å forsvare seg, eller forkynner væpnet motstandskamp som en kristen plikt.

Paven om «rettferdig krig»

En del savner kanskje en uttrykt solidaritet med ukrainernes kamp mot den brutale militære okkupasjonen – inkludert den væpnede motstanden. Paven er like taus om europeiske staters leveranser av våpen til Ukraina.

I encyklikaen Fratelli Tutti fra 2020 skriver paven at det i dag er vanskeligere enn tidligere å gripe til den tradisjonelle «rettferdig krig»-doktrinen. Denne doktrinen går helt tilbake til kirkefaderen Augustin og rettferdiggjør væpnet kamp i visse situasjoner, for eksempel under militær okkupasjon som krenker grunnleggende rettigheter. Pave Frans har distansert seg fra rettferdig krig i en grad som har fått enkelte til å lure på om argentineren er pasifist, men det er han ikke.

For det andre vil paven unngå at konflikten mellom vest og øst også blir en religionskonflikt

—  Løland og Reichberg

De fleste pavelige uttalelser i løpet av de siste tiårene har advart mot bruk av militærmakt. Ulike paver har insistert på at det er moralske grenser for bruk av våpenmakt. Særlig har katolsk tenking det siste århundret tatt inn over seg de farene menneskeheten står overfor – i lys av verdenskrigene og ikke minst stilt overfor en mulig atomkrig. Det har utvilsomt spilt en fredsbyggende rolle at den katolske kirken de siste tiårene så tydelig har understreket grensene for våpenmakt.

Men katolsk lære ligger fortsatt fast, også når det gjelder prinsipper for legitim voldsbruk. Krigen i Ukraina minner oss om at det kan oppstå situasjoner hvor det tradisjonelle katolske prinsippet om rett til selvforsvar må gjelde. Ikke bare som en rett, men også som et etisk imperativ for å forsvare medmennesker i møtet med en brutal militærmakt som rammer uskyldige.

Pavens dilemma

Det er sterkt når paven omtaler Mariupol som en by av martyrer («una cittá martire»). Det har også stor verdi at pave Frans med sin unike religiøse autoritet ber om humanitære korridorer, samt forkynner gjestfrihet overfor flyktninger som en kristen plikt. At pave Frans gjennomførte sin første offisielle reise som nyvalgt katolsk overhode til den italienske øya Lampedusa og fordømte verdens likegyldighet til migrantenes død i Middelhavet, gir også økt troverdighet til pavens formaning om nestekjærlighet overfor flyktningene fra krigen i Ukraina.

Men katolsk lære ligger fortsatt fast, også når det gjelder prinsipper for legitim voldsbruk

—  Løland og Reichberg

Noen vil nok savne enda sterkere fordømmelser av de russiske okkupantene i Ukraina fra lederen for verdens største trossamfunn. Men hvor langt skal en pave gå, og samtidig holde døren åpen for et kirkelig fredsdiplomati som kan bidra til å få slutt på krigens lidelser?

Dette er og blir dilemmaet til den som tar mål av seg til å både være en profetisk stemme mot krigens urett og en diplomatisk pådriver for en fredsløsning – som en pave i dagens katolske kirke.

[ Kirke-samarbeid blir hardt rammet av krigen – biskopen spent på framtiden ]