Glis! Mamma, se, gliis! Ja, det er to griser, svarer jeg. Loeve! Loeve, mamma! Ja, det er løver. Toåringen er entusiastisk, og litt for entusiastisk. Tanken med å lese bok var å roe ned før leggetid, ikke gire opp. Men nå ligger vi begge to i sengen, som er dimensjonert for mennesker som er cirka en meter høye, og ser at det som ser ut som griser en kunne funnet i en tilfeldig utvalgt norsk landbrukskommune, går side om side med løver inn i Noas ark.
Noas ark. Fortellingen dyreglade barn elsker. Fortellingen foreldrene gjerne ikke maler med bred pensel. Fortellingen som kommer i ulik utgave i flere religioner. Fortellingen som antakelig får den mest konservative republikaner i Texas til å tvile. Litt. I alle fall inni seg.
Ett par av alle verdens dyr. Really?
På to år bar jeg fram to jenter. Og sakte, men sikkert prøver jeg å finne formen i min nye rolle; mamma.
Med den tittelen kom mye makt. Skummelt mye makt og ansvar for egne barn og deres forståelse av virkeligheten. Samtidig gir voksenlivet enorme friheter, må vite. Sist illustrert da jeg stod foran smågodthylla på Kiwi og lesset oppi sjokoladefigurer, ferskener og de sorte krokodillene opp i posen min.
Ved siden av meg fikk en syv år gammel jente streng beskjed av sin far: «Du får maks ta syv biter. Maks!» Da faren gikk for å handle videre kunne jeg ikke dy meg: «Når du blir like gammel som meg kan du ta så mye smågodt du bare vil!» og viste henne min store pose. Hun gispet. At hun selv måtte ta ansvaret hvis hun fikk en livsstilssykdom sa jeg ingenting om.
Å forme deres verdensbilde
For det er det som er det beste og det verste med å være barn. Konstant prisgitt andres omsorg, andres grenser, andres verdensbilde. Som mamma til to døtre har man stor makt til å forme deres verdensbilde. Deres tro. Oppdraget passer meg dårlig. Jeg er eldre enn jeg noensinne har vært og snart jurist (uten at det har noe å si for kunnskap om tro), og samtidig er opplevelsen at jeg kan og vet mindre enn noensinne.
I disse dager forsker jeg på hvordan min tro skal overleveres til dem. Det er bare det at det er nokså krevende, gitt det faktum at det føles ut som om min egen tro, sakte, men sikkert har glidd ut av hendene mine de to siste årene.
På trilleturer, i disse dager, skjer sorteringsarbeid. Hva ved troen skal jeg gi videre? Hva ved troen holder jeg fortsatt fast ved?
Før mannefallet i frikirkeligheten
Det har ikke alltid vært sånn. Jeg har i alle fall trodd mer enn det jeg gjør i dag. Jeg var overbevist, når de norske unge pinseforkynnerne forkynte Brian Houstons ord; «The best is yet to come!!» Tja. Er det? Jeg var så inderlig overbevist og så mottakelig og formbar på samme tid.
Men det var før. Før mannefallet i frikirkeligheten verden over – ja, det faktum at mennesker (og da særlig menn – som Bill Hybels eller Carl Lentz) som søndag etter søndag får influere menneskers liv, tro og lære, hadde levd såpass avvikende selv.
Det var før livet begynte å ta fine ting og gi fæle ting. Når venner mistet venner som ikke en gang hadde blitt 30 år. Når livet tok etterlengtede babyer i magen, når livet ga nære venner kreftdiagnoser, når livet delte ut alvorlige depresjoner.
Noen kristne har valgt ut enkelte verdier man enkelt kan måles på og sorterer andre kristne under «liberal» eller «konservativ»
— Kristine Banggren Gripsgård
Oppdagelsen av det enorme paradokset
Kanskje har livet alltid tatt fine ting og gitt fæle ting tilbake. Og motsatt. Kanskje var jeg bare helt blind fram til et par år siden. For sakte, men sikkert kom oppdagelsen av det enorme paradokset. Noen kristne har valgt ut enkelte verdier man enkelt kan måles på og sorterer andre kristne under «liberal» eller «konservativ».
Men man måles sjeldent på nestekjærlighet eller baksnakking. Ja, for er det det at det er mer håndfast å håndheve et syn på homofili eller skilsmisse enn manglende nestekjærlighet eller baksnakking? Troen er en grøt og jeg leter etter en mandel som skal klargjøre alt for meg.
[ Andreas Hasseløy: – Skuffelsen er stor over karakterbrist og uakseptabel atferd hos Brian Houston ]
For to år siden sa en av mine nære venninner takk og farvel til det pinsekarismatiske miljøet hun var en del av. Hun hadde gått gradene i menigheten over en periode på fem år. Jeg lekte med tanken; hva om jeg bare forkaster troen min nå? Hiver alt på bålet, frigjør meg fra alle normer, forventninger og tradisjoner? Det som binder meg og de beste vennene jeg fikk (og fortsatt har) i starten av 20- åra sammen? Hele året på bibelskolen?
Enkelte deler ved den har latt seg forkaste. Absoluttene. Målestokkene. Tanken om at de på scenen og med mikrofon er solide forbilder bare fordi de står på en scene. Eller at ordene deres må vektes særlig tungt, bare fordi de har en plattform.
28 år og vet ikke
Gjennom tenåringstiden fikk jeg i kristne ungdomsmiljøer gjerne høre at jeg «ikke kunne leve på foreldrenes tro». At «barnetroen» ikke lenger kan bære en. Nå var det på tide å ta egne valg. Egne bestemmelser. Skulle det være din dag i dag? Da du rakk opp hånda, mens kun noen få utvalgte ledere så på, og tok valget om at du ville la Jesus være din personlige frelser?
Det har enda ikke blitt min dag. For min barnetro, så presist oppsummert portrettert av Lisa Børuds første CD-plate, bærer meg fortsatt. «Ja, det finnes en som aldri går fra meg, han stiller opp som en venn, igjen og igjen, ja det finnes en som alltid vil ha meg, og det er Jeeeeeesus. Jesus er min beste venn.»
Kan det hende man kan takke pent nei til voksentroen og likevel få gå gjennom perleporten? Kan det hende det går greit å eventuelt gå glipp av bredden, lengden, høyden og dybden Paulus skrev om til Efeserne?
Og når folk spør meg nå, «hvilken type kristen er du», har jeg ikke et svar. De lurer på om jeg er liberal eller konservativ. Om jeg er pinsevenn eller ikke. Men jeg vet ikke.
28 år og vet ikke. For boksene gir ikke lenger mening, kategoriene flyter.
Han som skulle sørge for gjenopprettelse for en knust verden, og som et feministisk forbilde i sin tid inkluderte de utstøtte og vernet de sårbare
— Kristine Banggren Gripsgård
Jesusen jeg ble kjent med på flanellografen
«Bebby!» Ja, han heter Jesus, sier jeg og peker på det lille barnet i krybben. Suuus, hører jeg toåringen hviske, litt forsiktig, ikke sikker på om det ble rett uttalt.
For selv om mye har latt seg forkaste, selv om absoluttene og skråsikkerheten er borte, klarer jeg ikke forkaste det lille barnet i krybben. Det lille barnet, som skulle vokse seg sterk nok til å bære meg og alle verdens barn på armen.
Han som skulle sørge for gjenopprettelse for en knust verden, og som et feministisk forbilde i sin tid inkluderte de utstøtte og vernet de sårbare.
Han, som ser på alle menn og kvinner som har falt med et kjærlig blikk og hilser dem velkommen tilbake – igjen og igjen og igjen. Han som statuerte gjennom sitt liv at den rusavhengige i Norbygata som står i kø for å få mat fra Evangeliesenteret er like verdifull og viktig for han og samfunnet, som advokatfullmektigene og direktørene som i dress spiser fancy lunsj på Aker Brygge.
Og som har plass, til alle mine tvilende tanker og spørsmål, og som orker at jeg betviler og blir skuffa på de som har sagt seg villig til å lede kirkene hans og forkynne ordet hans, om og om igjen. Som hadde tatt med seg alle sjakk-eksperter til paradis på dagen, dersom de spurte om det. Sannelig.
Den Jesusen jeg ble kjent med på flanellografen og gjennom Lisa Børud sine sanger lar seg ikke forkaste.
Hist, sier toåringen. Nei, sier jeg. Det er et esel. «Nei, mamma, hist!», med ti påfølgende utvekslinger av ja og nei, har gjort jenta trøtt og den lille kroppen senga faktisk er dimensjonert for har falt til ro.
Jeg er på leit
På et barseltreff i kirka i 2019 fikk jeg utdelt hvordan man kan gi troen videre til barn som er 0-3 år. Jesus hele livet! ropte brosjyren mot meg. Det fantes råd for denne aldersgruppen. Fortelle at Jesus, eventuelt Suuuus, er glad i dem. Synge sanger om Gud. Sørge for vennskap i barnekirken.
Så langt har jeg strøket glatt på nummer en, nummer to er vel dekket av «Kjære Gud jeg har det godt» på kveldstid og pandemi i Oslo har så langt gjort det å gå i kirka umulig. Og når vi er der, kjenner jeg bare den dype mammaskammen jeg i herdig forteller meg selv at jeg ikke trenger å kjenne på, når en fireåring spør barnekirkelederen «Hvorfor sitter ikke hun der stille?» med en tydelig henvisning til min toåring.
Selv ble jeg der og da satt tilbake i tid, til 2004, da jeg gikk på en kristen privatskole og fikk beskjed av musikklæreren om å stå stille. «Ser du ikke, Kristine? Alle de andre barna står stille når de synger.» Jeg hadde tatt meg den friheten det var å vugge side til side. Jeg kom fra en kontekst der det var greit med rapping, hopping og at Arnold Børud åpenbart hadde totalt rett i dette ubestridte faktum: Det var Gud som skapte dansen.
«Det er nesten ingenting igjen av det som var, sannheten er vanskelig og det er kanskje bra, jeg er på leit» synger Bjørn Eidsvåg i sangen «Stadig på leit». Og jeg er på leit. Jeg veit ikke hvordan voksentroen ser ut. En ting finner jeg imidlertid igjen og igjen. Bebbyen, som toåringen, kaller han. Den lille babyen i krybben lar seg finne hver jul. Jesus. Påminnelsen, om at jeg, med alle mine feil og mangler, må huske på å inkludere, fordi jeg selv har blitt inkludert.
Så dersom jeg parkerte min egen tro her i Barnetroland, ville den holde?
— Kristine Banggren Gripsgård
Er barnetroen robust nok?
Barnetroen er ikke noe jeg vil komme videre fra. Det er et behagelig sted å være. Her er det ingen kompliserte spørsmål. Og ingen som avkrever deg svar. Her er det dyr, her er det boller, her er det løping etter søndagsskolen og vennskap. Her er det kaker etter kirkekaffen. Her er det å være til nok.
Så dersom jeg parkerte min egen tro her i Barnetroland, ville den holde? Er den robust nok, til å tåle resten av mitt liv i en verden og i et Europa som er preget av krig og mer usikkerhet enn på lenge? Vil den bære jentene, idet de vokser opp i et komplekst, sammensatt Norge der identiteter er flytende og skapes virtuelt?
Her i Barnetroland er det godt å være! Her er det Hallovenn og juleforestillinger, her er det Kjære gud jeg har det godt
— Kristine Banggren Gripsgård
Men enn så lenge er det her jeg og troen min er parkert. Og vi hviler i at det i alle fall er ett år til den verste «spørre-alderen» kommer. Og at det muligens er «jeg vet ikke, kanskje?» som har ledet til en bedre dialog og til større fremskritt enn bastante holdninger og handlinger.
Her i Barnetroland er det godt å være! Her er det Hallovenn og juleforestillinger, her er det Kjære gud jeg har det godt. Her går allting an! Her er også Børud-gjengen som rytmisk proklamerer at det var faktisk Gud som skapte dansen. Her er også David, som heroisk slåss mot både bjørn og løve.
Samme fyr ba oss også lære oss å telle våre dager og tilba en Gud som ville menneskene vel. Og i en slik kontekst blir det helt korrekt å hevde at syv smågodtbiter faktisk er altfor lite. Akkurat det vet jeg i det minste.
[ David Sviland: «Er pinsevennane eigentleg så gode på nåde?» ]