Med flere millioner på flukt fra Ukraina, kan Norge potensielt stå overfor en flyktningstrøm vi aldri tidligere har sett. Statsministeren har sagt at Norge skal ta sin skjerv. Kommunene, som får bosettings- og oppfølgingsansvar, må være forberedt på å møte eldre, kvinner og barn med individuelle behov for psykososial oppfølging.
En større europeisk undersøkelse vi har deltatt i, viser at mange barn på flukt har psykiske vansker. Over 40 prosent av barn og unge mellom 12–20 år med fluktbakgrunn kan ha belastninger som tilsvarer posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Siden den ukrainske hæren har mobilisert den mannlige delen av befolkningen til krigsinnsats, drives kvinner og barn på flukt. Barna mister sine hjem og kontakten med fedre, brødre og bestefedre. Mange har også opplevd å miste familie eller venner i angrep. Det fellesskapet de for en kort tid tilbake var en del av, er borte.
Det er viktig at hele familien er med på et slikt valg, og så må man forberede seg på at det kan bli langvarig
Høy forekomst av psykisk uhelse
Nå er hele Ukraina rammet, og det rapporteres om flere enn 10 millioner mennesker på flukt. En viktig erfaring fra forskning på tvungen migrasjon er at psykisk uhelse ikke bare henger sammen med traumatiske opplevelser og hendelser før og under flukt. Mange har traumatiske opplevelser fra oppvekst eller har levd i en livssituasjon preget av nød, noe som også ytterligere vil påvirke deres reaksjoner som følge av denne krisen.
Flyktninger lever med usikkerhet knyttet til familiemedlemmer og venner som er igjen i et krigsherjet land, uvisshet om egen og familiens framtid, samt stress knyttet til det å skulle finne seg til rette i nye omgivelser, språklig, sosialt og kulturelt. Mengden og varigheten av traumer og ulike påkjenninger og bekymringer før, under og etter flukt, kan i sum bidra til økt sårbarhet for psykisk og fysisk uhelse.
Selv om de fleste flyktninger har stor iboende motstandskraft og kapasitet til å takle dette, vet vi fra tidligere studier at forekomsten av psykiske lidelser som PTSD, angst og depresjon er høy, rundt 20–25 prosent. Dette er flere ganger høyere enn i den generelle befolkningen i europeiske land.
Tiltakene kommer for sent
Hvordan det går med flyktningene som kommer til Norge, avhenger av hjelpen og oppfølgningen de får. Både kommunene og frivilligheten i Norge gjorde en stor innsats under den forrige bølgen av flyktninger i 2015. På ny vil de stå overfor utfordringer knyttet til å ivareta en stor gruppe flyktningers behov på kort og mellomlang sikt. Det er imidlertid store forskjeller i kvaliteten på, og tilgjengeligheten av, nødvendige helsetjenester til flyktninger og rammede av katastrofer i norske kommuner.
Hvordan det går med flyktningene som kommer til Norge, avhenger av hjelpen og oppfølgningen de får
— Andersen og Stensland
Som vi også har skrevet om i Tidsskrift for Den norske legeforening, kommer ofte psykososiale tiltak for sent i gang, de når i liten grad ut til dem som trenger hjelpen mest, og oppfølgingen avsluttes for tidlig. Fra tidligere katastrofer vet vi at det for rammede med høyt symptomtrykk, mange somatiske plager og et stort hjelpebehov, ofte er vanskelig å få tilgang til nødvendig helsehjelp. Immigrantenes status, språk- og kulturelle barrierer vanskeliggjør situasjonen ytterligere.
Må bruke tiden godt
Derfor er det viktig at vi nå bruker tiden godt. Når flyktningene ankommer Norge, må de registreres for å utløse rett til utdanning, oppfølging av NAV og helse- og omsorgstjenester og beskyttelse fra overgrep.
Antall flyttinger og korte midlertidige opphold på mottak og i private hjem må reduseres til et minimum. Tilgang til språkopplæring, utdanning og sysselsettingstiltak vil imidlertid bidra til økt forutsigbarhet og normalitet. Manglende sosial støtte, isolasjon, diskriminering, mobbing, vold og overgrep forverre situasjonen.
Tidlig hjelp og støtte og oppfølging over tid er avgjørende for å hindre utvikling av langvarige helseplager. Koordinering og samarbeid på tvers av kommunale helse-, omsorgs- og utdanningstjenester, spesialisthelsetjeneste og andre aktuelle instanser vil kunne sikre samordnet hjelp ved behov. Dette krever god kunnskap, planlegging og styring.
[ Soknepresten har sagt opp. Nå skal han hjelpe flyktninger på heltid ]
Norske familier må være forberedt
Mange vil åpne hjemmene sine for å bidra i denne krisen. Før man gjør det, er det viktig at hele familien er med på et slikt valg, og så må man forberede seg på at det kan bli langvarig.
Det vil også være nødvendig å tenke gjennom om familien er rustet til å ta imot den eller de som kan komme. Flyktningene har hjelpebehov og mange av dem sliter med ettervirkninger av krig og flukt. Mange av dem sliter også med vissheten om de pågående krigshandlinger som setter deres familier i livsfare.
Med dette bakgrunnsbilde er det derfor veldig viktig at de man har boende raskt blir integrert i kommunens oppfølgingsarbeid. Det vil få direkte konsekvenser også for hvordan ens egen familie vil fungere.
Kommuner må planlegge
Ledelsen i kommuner rundt om i landet må umiddelbart, om de ikke allerede har gjort det, sette seg ned og planlegge for en helhetlig beredskap som både inkluderer de kortsiktige krisetiltakene, samt de langsiktige behovene familier og enkeltmennesker har.
Dette må kommunene sørge for:
- Behovene til flyktningene må kartlegges ved ankomst, og sjekkes på nytt etter noe tid. Det er viktig å være bevisst på at behovene kan endre seg over tid, og at behov kan vise seg lenge etter ankomst.
- Normalitet og meningsfull aktivitet som fremmer integrering må etableres så raskt som mulig. Forventningene til deltakelse og aktivitet i skole og arbeidsliv må samtidig balanseres i forhold til flyktninger som strever med å håndtere nattesøvn, traumatiske opplevelser og gjennomgripende endringer i livet.
- Proaktive psykososiale tiltak må rettes mot både barn og foreldre. Dette er nødvendig for å forebygge at barn, unge og voksnes naturlige reaksjoner på krigen ikke utvikler seg til varige psykiske vansker.
- Godt organiserte team som kan følge familiene over tid, kan veilede og hjelpe familiene til rette. Disse vil også kunne fange opp personer som strever spesielt, og som vil ha behov for hjelp og oppfølging i spesialisthelsetjenesten.