Takker for svar fra Guri Melby og fire sentrale kvinner i Venstre i (VL 17. mars). Men hovedbudskapet i mitt innlegg 10. mars føler jeg ikke helt har gått inn. Mitt hjertesukk er hvor traumatisk en senabort i uke 18 er, kontra en abort i uke 12.
I uke 18 er aborten som en fødsel som kvinnen skal gjennom uten at kroppen er hormonelt fødeklar. Dette ønsker jeg at dere politikere tar mer på alvor. Når slike fakta ikke belyses, er det bare de som har opplevd en senabort og helsepersonellet som bistår kvinnen, som vet hvordan det er.
Hvor kan kvinnen får bedre veiledning
Hovedbudskapet fra Venstre er at kvinnene må få tettere oppfølging og bedre rådgivning. Av hvem? Nemndene består som oftest av erfarne gynekologer som jobber mye med vanskelig etisk problematikk. Det finnes mange flinke fastleger og kommunejordmødre også, men de jobber ikke med dette til daglig. Hvor kvinnen kan få bedre veiledning enn i dag, er jeg usikker på. Min tanke er at det må være hos de som kan mest om dette.
Dere skriver at «kvinnen som står overfor et av sitt livs vanskeligste valg fortjener å bli møtt med dialog og forståelse, ikke med overformynderi». Overformynderi? Det er vel dialog og veiledning fra fagfolk i en vanskelig situasjon i livet det handler om. Overformynderi tenker jeg hører fortiden til.
Erfaringen min etter mange år som fødejordmor og kommunejordmor, er at de merkes for livet.
I Venstre sitt svar henvises det til Sverige som har 18 ukers-grense i dag. Dere skriver at de har tilsvarende aborttall som Norge og færre senaborter. I Tidsskriftet (7.6 21) kan vi lese at Sverige i 2019 hadde 16,4 aborter pr. 1000 kvinner. Norge hadde samme år 9,7. Altså en betydelig lavere rate. Det står i samme artikkel at sene svangerskapsavbrudd er sjeldne, men at raten av disse er mer en dobbelt så høy i Sverige sammenlignet med Norge. Ikke lavere som dere skriver.
De merkes for livet
Jeg vil bare gjenta det jeg skrev i forrige innlegg. Gravide kvinner er sårbare. Det vi diskuterer her, setter merker for livet. Mange sier det går bra. Men erfaringen min etter mange år som fødejordmor og kommunejordmor, er at de merkes for livet. Vanskelige opplevelser i forbindelse med svangerskap og aborter kommer stadig tilbake. De fleste snakker om traumer og sorg i ettertid.
Derfor sier jeg igjen: Som politikere har dere et veldig stort ansvar for hva som gjennomføres av vedtak. Til slutt handler det hele om menneskeverd og respekt for livet.
[ Liv Riiser: «Jeg har ingen tillit til Ullern helsehus» ]