18 ukers-grense er å tøye det alt for langt

4. mars kunne vi lese i Vårt Land at Venstres leder Guri Melby ønsker å få flertall for å utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18, og at hun sammen med representantkollegene Ingvild W. Thorsvik og Sofie Høgestøl har fremmet forslag om abortvotering i Stortinget. Dette er et åpent brev til disse tre politikerne.

Jeg er jordmor med over 40 års fartstid i yrket. En fantastisk jobb, et yrkesvalg som ble mye mer positivt enn det en kunne ane under utdanning. Jeg har nesten i alle år jobbet flerdelt, det vil si både som jordmor i en kommune, på føde/barsel og i beredskapstjeneste. Jeg har hatt samtaler og oppfølging av den gravide i svangerskapet, på sykehuset og etter hjemkomst.

Etter å ha tatt imot godt over tusen barn og fulgt opp deres mødre, tror jeg at jeg kjenner jordmorfaget og hva som er viktig i oppfølgingen ganske godt.

Oppleves som en vanlig fødsel

Som oftest er graviditet og fødsel nesten bare glede. Men ikke for alle. I Norge har vi som kjent fri abort til svangerskapsuke 12. Ved ordinær ultralyd i uke 18-19, blir det noen ganger avdekket avvik hos fosteret. Da får mor et tilbud om det vi kaller en terminering. Det betyr at fødselen settes i gang med medikamenter hvis kvinnen ønsker det. Dette oppleves som å gjennomgå en vanlig fødsel fysisk, smertefullt, og et veldig stort psykisk traume for mange.

Å avslutte svangerskapet i uke 12, mot i uke 18, er fysisk veldig forskjellig. Dette ser ikke ut til å være tema i det hele tatt når ønsket om utvidet abortgrense diskuteres. De som kjemper for dette, snakker veldig mye om frihet, kvinnens rett til å velge og bestemme over egen kropp. På mange områder støtter jeg det, et sånt liv ønsket jeg meg også da jeg var ung. Men livet lærer deg at full frihet til «alt» ikke alltid er det beste sett i etterkant.

Tillit til nemndene

Mange politikere ønsker ikke en nemnd som skal vurdere søknaden om svangerskapsavbrudd heller. Hvor kaotisk er det ikke i livet når du oppdager at et uønsket svangerskap er etablert? Katastrofe for mange. Da skal du i denne situasjonen ta en veldig vanskelig avgjørelse uten å få hjelp fra fagmiljøet til å vurdere og tenke igjennom hva du skal gjøre? Det må da være betryggende å få støtte og hjelp fra de som jobber fast med denne problematikken?

Nemndene blir gjerne omtalt som «gamle menn» som ikke har evnen til å sette seg inn i tanker og følelser rundt et uønsket svangerskap. De personene jeg vet om som sitter i nemndene, er gode omsorgsfulle gynekologer, mange er kvinnelige leger på deres egen alder. Jeg har full tillit. Likevel skapes det et bilde av gravide som ikke blir hørt, overkjøres, ydmykes. Det er ikke min erfaring.

Jordmors jobb har så mange aspekter i seg. Det strekker seg fra den største glede til den dypeste sorg

—  Eli Synnøve Skei Kvakland

Barnet skal ikke dø alene

Det er ikke med lett hjerte en går inn på fødestua for å hjelpe ei mor som skal gjennom en sen abort. Jeg synes det snakkes lite i det offentlige rom om hvor traumatisk dette er for mor og partner, både fysisk og psykisk. Mors fysiske smerter kan til en viss grad lindres med smertestillende. Men for mye av dette, stopper riene. Det kan ta mange timer før barnet kommer, fordi mors kropp ikke er fødeklar som ved en naturlig oppstart av fødsel.

Jordmors jobb har så mange aspekter i seg. Det strekker seg fra den største glede til den dypeste sorg. De jordmødrene som ønsker det, kan enn så lenge reservere seg mot å gjennomføre aborter. Men alle må stille opp hvis det trengs etter aborten. Som oftest lever barnet når det fødes. Barnet tas med ut på et annet rom. Der står du som jordmor med et levende barn og lytter med et stetoskop på hjertet, som du håper snart må slutte å slå. Personlig har jeg erfart at det kan ta opptil to timer. Det tar så lang tid, at du må hente en kollega for å bytte på jobben. Denne opplevelsen skåner du foreldrene for. Men som jordmor har du dette med deg for resten av livet.

Når svangerskapet ender på en slik måte, skal det selvfølgelig skje med verdighet. Barnet skal ikke ligge der og dø alene. Det hjelper ikke hvor mange ganger du har opplevd dette. Det er like forferdelig hver gang.

Dere politikere har et veldig stort ansvar for hva som settes igang

—  Eli Synnøve Skei Kvakland

Det er vanskelig for alle

Vi jordmødre har ikke vært så mye framme i debatten om det jeg har skrevet nå. Mine arbeidskollegaer opp igjennom årene har kommet fra forskjellige politiske partier, trossamfunn, nasjonalitet og samfunnslag. Jeg opplever at når det gjelder å utvide dagens abortgrense, er synspunktene mer samkjørt nå, enn når vi diskuterte abort før uke 12 i tidligere år. Mange synes 18 ukers-grense er å tøye det alt for langt. Det er vanskelig for alle.

Innlegget skrives ikke for å synes synd på oss jordmødre. Men det bør være til ettertanke. De fleste vet jo ikke hvor voldsomt dette er før de gjennomgår en sen abort selv. Det er viktig å trå varsomt. Kvinnen er gravid i fire og en halv måned når en så sen abort skal utføres. Har du en regelmessig menstruasjon, har den uteblitt fire ganger.

Kvinnene er sårbare. Vonde opplevelser kommer ofte tilbake igjen ved et senere svangerskap. Det er veldig forskjellig hvordan hver enkelt klarer å håndtere et så sent svangerskapsavbrudd. Mange sier det går bra, men såret er der livet ut. Til slutt handler det hele om menneskeverd og respekt for livet. Det må vi alle ta på alvor, og dere politikere har et veldig stort ansvar for hva som settes igang.

[ Abort splitter Ap på Stortinget ]