«Den ferske gravferdsundersøkelsen viser oss noen tydelige utfordringer»

For veldig mange – men færre enn før – er kirken rammen rundt livets store overganger: dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd. Slik er kirken et stort fellesskap man fødes inn i og dør ut av.

De kirkelige handlingene handler om liv som leves og avsluttes. I disse handlingene, som markerer livets dybde og ytterpunkter, vises kirken tillit. Derfor må det være med troverdighet og lydhørhet vi som kirke får skape rammen og innhold i disse øyeblikkene.

Når sorgen treffer oss, trenger vi et sted som rommer alle de følelser som da kan ramme oss: sorg, fortvilelse, lettelse, skam, raseri, avmakt og savn. Kirken har tatt del i menneskenes sorg og glede her i landet i mer enn 1000 år. Kirken har et språk for alvor – og håp. Kirken skal ta det komplekse og krevende livet på alvor, der mennesker skal finne et favnende sted å gå med sin bunnløse sorg og sine aller største gleder. Med sin lengsel og uro, sitt håp og sin klage.

Det som har skapt den tilhørigheten majoriteten i Norge fortsatt har til Den norske kirke, har vært denne kirkens tilstedeværelse i folks liv fra vugge til grav. Over 80 prosent av de som dør i Norge hvert år, får en kirkelig gravferd i Den norske kirke.

Kirken må også være var for nye strømninger, som dem presten Ingeborg Sommer har skrevet om. Hun har sett på hva det gjør med begravelser når vekten i økende grad legges på å vise frem det avdøde har prestert. I en tid der det nærmest er blitt «et kall» å fremme seg selv, kan kirkelige handlinger fort bli oppfattet som en mulighet for iscenesettelse av oss selv og våre liv og det vi kan frembringe av synlig vellykkethet.

Holdninger til kirkelig gravferd

Gravferdsundersøkelsen, som nylig er gjennomført for Den norske kirke, måler holdninger til kirkelig gravferd i hele befolkningen. Den spør også om erfaringer med gravferd for de som har vært pårørende de siste årene. Resultatene fra undersøkelsen formidler at det er tillit til Den norske kirke.

60 prosent av befolkningen (altså både medlemmer og ikke-medlemmer) ønsker gravferd i Den norske kirke. I medlemsundersøkelsen som ble offentliggjort før jul oppga 77 prosent av medlemmene at de ønsket det samme.

Det er grunn til ettertanke at nesten én av ti ikke ville valgt på samme måte igjen, og dette vil vi nå ta tak i

—  Kristin Gunleiksrud Raaum

I gruppen som har vært pårørende og delaktig i å planlegge gravferd de siste fem årene, forteller over 80 prosent at de ble møtt av kirken på en god måte i denne prosessen. 80 prosent oppgir at de opplevde å ha innflytelse i planleggingen av seremonien.

Vi forvalter kirkene som nasjonale kulturskatter på vegne av fellesskapet, og det har nylig vært en diskusjon om kirkerommet også kan brukes av andre, dersom de ønsker det. Kun tre prosent av nylig pårørende oppga at man valgte en kirkelig seremoni fordi man ikke kjente til et egnet livssynsåpent alternativ. Kirken vil være medspiller for dem som utfordrer sine kommuner på å finne gode rom for ikke-kirkelig gravferd, samtidig som vi fortsetter samtalen om kirken kan brukes som seremonirom også for andre.

Noen tydelige utfordringer

Gravferdsundersøkelsen viser oss også noen tydelige utfordringer. Av dem som ikke ønsker gravferd i Den norske kirke, sier like under en tredel at en av de viktigste grunnene til det valget er at de ikke føler seg hjemme i kirken. Vi ser at tilhørighet til kirken synker, selv om lokalkirken fortsatt står sterkt i Norge.

Blant nylig pårørende oppga 74 prosent at de ville valgt gravferd i Den norske kirke på nytt. 18 prosent sier vet ikke, og 9 prosent sa nei. Det er grunn til ettertanke at nesten én av ti ikke ville valgt på samme måte igjen, og dette vil vi nå ta tak i.

Når sorgen er for vond til å holde ut, da må man gå et sted. Og folk vet at de kan gå til kirken

—  Kristin Gunleiksrud Raaum

71 prosent av nylige pårørende sier at de ikke har fått oppfølging eller blitt kontaktet av Den norske kirke i etterkant av gravferden. Mange steder blir pårørende fra gravferder det siste året invitert til gudstjeneste på Allehelgensdag, det finnes sorggrupper i flere menigheter, ofte i samarbeid med forebyggende helsetjenester, og de aller fleste prester og diakoner er tilgjengelig for samtaler om den erfaringen pårørende står i også når det har gått et stykke tid. Kanskje vår utfordring vel så mye er informasjon og å finne ut hvem og hvordan initiativet til oppfølging skal formidles.

Sorg tar tid og preger oss lenge, kanskje hele livet. Det vet vi i kirken og derfor er det mange tilbud om oppfølging og sorggrupper. Her skjer det også mye nytenkning, som for eksempel prosjektet Å vandre med sorg og pilegrimssorggrupper for etterlatte etter selvmord.

Trent for sorg og krise

Når sorgen er for vond til å holde ut, da må man gå et sted. Og folk vet at de kan gå til kirken. Sorgen blir ikke borte, den blir ikke lettere å bære. Men kirken har et rom å gå inn i og et språk for alvor og mørke – og håp.

Kirken trengs. Vi er rigget og trent for sorg og krise. Vi har lokal forankring og kompetanse. Derfor arbeider vi videre med å forstå endringer i folks forhold til gravferd, og å fornye oss, slik at vi også i fremtiden møte menneskers behov for et rom, en seremoni og en himmel over livet og døden.

[ Espen Ottosen: «Mange kristne innser ikke hvor ukristelige de nye ideene om kjønn og seksualitet er» ]