Verdidebatt

For noen er det for sent

DEN NORSKE KIRKE: Skeive i kirken må fortsatt kjenne byrden av skammen andre har pålagt dem. Derfor er det noen som ikke vil applaudere, anerkjenne eller akseptere uttalelsen fra bispemøtet i det hele tatt.

Bispemøtet har i en samlet uttalelse erkjent at kirken har påført homofile og lesbiske smerte og skam i lang tid etter at avkriminaliseringen skjedde. Gjennom blant annet uttalelser, vedtak, forkynnelse og håndtering av personalsaker har diskrimineringen skjedd både åpenlyst og i det skjulte. Bispemøtet har helt rett i at menneskers liv og kjærlighet har blitt fordømt, og at det å bli en «teologisk sak» har ført til og fortsatt fører til en enorm belastning for den enkelte.

Hanne Marie Iaursulëiel Pedersen-Eriksen

Jeg anerkjenner bispemøtets erkjennelse. Det er et slags skritt i en retning og det er bedre enn å stå på stedet hvil. Bispemøtets erkjennelse er en erkjennelse. Jeg oppfatter det som et ønske om å vedstå seg hva kirken har gjort seg skyld i overfor homofile og lesbiske igjennom alt for mange år. Men de får ikke stående applaus eller trampeklapp. Jeg klarer ikke å sprette champagnen i seiersrus.

For dette er ikke en seier. Det jeg hører bispemøtet si er:

«Vi erkjenner at vi har diskriminert deg og trykket deg ned.»

«Vi erkjenner at det vi gjorde var galt.»

«Vi erkjenner at du opplevde det som vondt.»

Forventes det virkelig at vi som har opplevd dette skal applaudere at bispemøtet har kommet dit?

Diskrimineringen og skammingen fortsetter

Biskop Halvor Nordhaug uttrykker følgende til Vårt Land 23.02.22: «Ein beklagar det ikkje. Ein fastslår berre at det blei opplevd slik.» Betyr det at man erkjenner skeives opplevelser, eller at man erkjenner å ha vært den som har påført skyld og skam?

Erkjennelse er ikke det samme som en unnskyldning. En unnskyldning er heller ikke mulig når diskrimineringen og skammingen fortsetter i formaliserte former.

Den norske kirke lever med to syn. Det er to syn som står i ren motsetning til hverandre. Det ene synet åpner opp for diskriminering og redusering av menneskeverdet, imens det andre synet fordømmer nettopp denne diskrimineringen og løfter menneskeverdet.

Bispedømmer kan for eksempel fortsatt bruke arbeidsmiljølovens §13-4.2 for å innhente opplysninger om samlivsform. Mennesker vil altså fortsette å oppleve at deres seksuelle identitet eller deres kjønn blir satt spørsmålstegn ved, når man søker jobb i Den norske kirke.

Har utelatt mange skeive

Bispemøtet har også med sine definisjoner i uttalelsen utelatt mange skeive som ikke identifiserer seg innenfor lesbisk/homofil. Det mener jeg i beste fall er unnfallenhet. Som teolog Eir Andreas Ihlang Berg sa i Vårt Land 22.02.22: «Historisk har kirken omtalt ikke bare legning, men seksualitet generelt, på en måte som har såret og marginalisert mange.»

Begrepene «homofil» og «lesbisk» er bare to av få begrep innenfor regnbuens område. Å være skeiv er et mangfold av seksuelle identiteter og kjønnsuttrykk. Jeg som lesbisk er like skeiv som hun som er transperson, han som er bifil eller hen som ikke vil definere seg som verken det ene eller det andre. Bispemøtets erkjennelse må også omfatte alle disse historiene.

For noen er det for sent. Det er forståelig, veldig trist og bør være en tankevekker for bispemøtet, og kirken for øvrig

—  Hanne Marie Iaursulëiel Pedersen-Eriksen

Må fortsatt kjenne byrden av skammen

Det er 50 år siden homofili ble avkriminalisert. Det er 7 år siden biskop Ingeborg Midttømme nektet å ordinere meg til en prestestilling i Møre bispedømme fordi jeg var i et likekjønnet forhold.

Når Midttømme sammen med resten av bispemøtet har kommet med denne erkjennelsen om homofile og lesbiske, så spør jeg meg: Erkjenner biskop Midttømme at jeg ble påført skam og smerte tilbake i 2015? Og hvis så, hva vil hun gjøre med det?

Min historie er langt fra enestående. Jeg er heller ikke en talsperson for kirkens skeive. Jeg er meg. Med min historie og min seksuelle identitet. Jeg tar imot uttalelsen fra bispemøtet med min blandede anerkjennelse. Også fordi jeg ser og hører hva en del andre skeive i kirken har uttrykt de siste dagene. Det er sinne. Frustrasjon. Sårhet. Fordi alle sitter med sin historie, bærer på sine sår og må fortsatt kjenne byrden av skammen andre har pålagt dem. Derfor er det noen som ikke vil applaudere, anerkjenne eller akseptere uttalelsen fra bispemøtet i det hele tatt. For noen er det for sent. Det er forståelig, veldig trist og bør være en tankevekker for bispemøtet, og kirken for øvrig.

Det hjelper ikke å erkjenne et problem, om man ikke gjør noe med det.

—  Hanne Marie Iaursulëiel Pedersen-Eriksen

Et museskritt på veien videre

Det er ikke først og fremst behov for å høre enda flere historier. Det handler ikke om å la enkeltpersoner «få lov til» å dele av sin erfaring. For skeive står ikke i noen takknemlighetsgjeld til bispemøtet etter uttalelsen som nå har kommet.

Det koster nemlig å dele. Det kan være belastende å dele smertefulle, personlige historier for man står i fare for å bli avvist eller få sin historie nedgradert. For noen vil det å måtte dele sin historie i verste fall være retraumatiserende. Det er jo ikke sånn at kirken mangler historier. Det er snarere historiene som har ført til denne erkjennelsen!

Det hjelper ikke å erkjenne et problem, om man ikke gjør noe med det. Derfor er uttalelsen fra bispemøtet kun et museskritt på veien videre. For at uttalelsen skal ha noe som helst verdi må det veldig mange flere skritt til. Uttalelsen må forplikte! Dette er ikke en forpliktelse vi skeive skal eller bør bære. Den ligger hos Bispemøtet, Kirkerådet og kirkemøtet, samt den enkelte biskop og bispedømme

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt