Kirken må si unnskyld til alle skeive

I år er det 50 år siden forbudet mot seksualitet mellom menn (Straffelovens § 213) ble opphevet. På de femti årene er homofile og lesbiske (nå utvidet til LHBT-personer/skeive) gått fra å være en stigmatisert minoritet til å være fullt likestilte borgere i Norge.

Nå må også kirken ta konsekvensen av dette. Den første konsekvensen av 50-års markeringen må være at kirken blir sett med homofiles øyne! I mesteparten av disse årene har kirken vært opptatt av sitt syn på homofile, og av indrekirkelige forhold mellom grupper med ulikt syn.

Hva ser vi hvis vi snur blikket? Først: Kirken fremstår som synder! Dernest: Vi trenger en forsoningskommisjon. Til slutt: Kirken kan bare ha ett menneskesyn!

Da stormen brøt løs

«Det er som skyldner kirken møter de homofile.» Dette var en overraskende innsikt hos Hygen-utvalget, som ble oppnevnt av biskopene i 1973 som en reaksjon på opphevelsen av § 213 året før. Sett i etterhånd er innstillingen nesten ydmyk: «Ingen vil i dag nekte den skyld som hviler også på kirken for dens behandling av medmennesker i en særlig vanskelig stilling.»

Også etter 50 års debatt står utredningen seg godt. Den fremhever at spørsmålet om varige forhold mellom to personer av samme kjønn ikke er i horisonten for Bibelen. Og etter en drøfting av moralske og bibelske kriterier, sier Hygen-utvalget at noen spørsmål må overlates til den enkelte, slik at det anerkjenner homofile som moralske subjekter i sine liv. Biskopene sluttet seg til denne forsonlige og lite fordømmende konklusjonen.

Og da brøt stormen løs. Det konservative kristenfolk og deres teologiske ledere protesterte høylytt. Dette ble begynnelsen til 30 år der homofili ble diskutert uforsonlig, med mange fordømmelser, ikke minst av avvikende stemmer. Forbud mot samliv og partnerskap rammet først og fremst prester og andre i kirkelige stillinger. Men virkningene gikk langt videre: Alle homofile og lesbiske opplevde en fordømmelse av sin kjærlighet og samliv. Slike fordømmelser skaper frykt og skam – de presser mennesker til å skjule sine liv. Dette påførte mange homofile personlig lidelse, tap av tro og til og med liv for enkelte.

Vi trenger en forsoningskommisjon

Jeg tror at alle som ser tilbake på denne perioden, uavhengig av eget ståsted, vil innse at denne debatten hadde ødeleggende konsekvenser for mange homofile og lesbiske. Noen beskriver det som « å bli gjort til en sak.» I alle sammenhenger kom «saken», synligheten som homofil eller lesbisk foran alt annet en var i livet. Gudstjenester kunne være en lidelse. Plutselig kunne en preken knekke selvfølelsen og tilliten til Gud. Dette er opplevelser som ikke forsvinner selv om det har skjedd en stor endring i kirken de siste ti årene. Trykket letter, men mange års press sitter i genene.

Gudstjenester kunne være en lidelse, plutselig kunne en preken knekke selvfølelsen og tilliten til Gud

—  Halvor Moxnes

Hvordan kan dette rettes opp? Det er nødvendig at biskopene ser på sin rolle gjennom disse 50 årene med et kritisk blikk på hvordan de har møtt homofile og lesbiske. En mulighet er en unnskyldning, men den må være troverdig. I vår vil Kirkerådet ha en konsultasjon der mange LHBT-stemmer vil komme til orde, mange med lang erfaring fra et liv i kirken. Det er en god begynnelse, men den bør følges opp med en «sannhets- og forsoningskommisjon,» etter modell av den om uretten mot samer, kvener og norskfinner. Ansatte i kirken er kommet til orde i en arbeidslivs-undersøkelse (Å være en sak: LHBT+: holdninger og arbeidsmiljø i Kirken, Fafo, 2020), men ikke «vanlige» kirkemedlemmer.

Den kirkelige homofilidebatten har henvendt seg til med- og motdebattanter, slik at det er viktig å snu perspektivet: hvordan ble den opplevd av dem som ble rammet? Hva gjorde diskusjonene der skapelsesberetningen ble brukt som «bevis» på det heterofile ekteskapet med homofiles tillit til at de var skapt i Guds bilde? En slik kommisjon må få til møter mellom dem som debatterte og erfaringene til dem som ble rammet.

[ «Da jeg gikk ut av Hillsong etter syv år, hadde jeg mistet den jenta jeg pleide å være» ]

Kirken har bare ett menneskesyn

Hvis kirken skal snakke til skeive, må det første den sier være: Kirken har bare ett menneskesyn! Altfor lenge har kirken snakket med seg selv om sitt forhold til skeive, og sagt «Kirken har to syn.» Når det er det første skeive hører, oppleves det krenkende. Da blir det ene synet som aksepterer deres kjærlighet motsagt av det andre, som ikke aksepterer den.

Derfor må kirken starte med å si til skeive det biskopene sa allerede i 1977: «Det må med styrke slås fast at den homofile har samme menneskeverd som ethvert annet menneske.» Det vil si, det er ett menneskesyn og ett menneskeverd. Dette kan ikke løsrives fra at det er hele mennesket, med følelser og seksualitet, som er skapt i Guds bilde. Og da må kirken si som biskop Kari Veiteberg i bisettelsen til Kim Friele. Hun understreket at det finnes bare én kjærlighet, knyttet til det å være menneske: «For kjærleik, sjølsagt også kjærleik mellom menneske av same kjønn, er ein del av det å være menneske.» Dette kan det ikke være to syn på!

Hvis kirken skal snakke til skeive, må det første den sier være: Kirken har bare ett menneskesyn!

—  Halvor Moxnes

Hvis vi starter med at kirken har ett menneskesyn, må det være mulig å møtes i en anerkjennelse av at alle mennesker har evne til kjærlighet, fellesskap og forpliktelse. Hvis vi kan være felles om det, er det da mulig å flytte uenigheten om vigsel av likekjønnede vekk fra den dominerende plassen den har fått? Nå stenger overskriften «to syn» kirken fra å møte skeive med ett budskap om å være skapt i Guds bilde.

Hvis vi tar utgangspunkt i skeives liv og kjærlighet har kirken ett budskap: dere er velkommen til å bli viet i alle kirker i landet! Det forhindrer ikke at det er uenighet om likekjønnet vigsel, men det er ikke det første kirken sier. Å følge det eksemplet vil gjøre kirken mindre selvopptatt og mer opptatt av dem budskapet gjelder.

Se seg selv med skeive øyne

Mitt ønske til kirken i forbindelse med 50-årsmarkeringen av opphevelsen av § 213 er at den ser seg selv med skeives øyne. Det kan den også gjøre fordi det nå er mange skeive som er aktive og ledere i kirken, på nasjonalt og lokalt nivå. Oppfordringen går først til biskopene og Kirkerådet om å vurdere unnskyldning, forsoningskommisjon og å endre språkbruken!

[ Stortingspresidenten som ber til Gud kvar dag: – Eg vaks opp på Misjonshuset, så å seie ]