De nasjonalkonservatives fremste hatobjekt

Nylig kom meldingen om at Lech Walesa har korona. Det til tross for tredjedosen med vaksine. I Norge var det nok mange som tenkte: Lever han fremdeles, da? I Polen er ingen i tvil. Mannen er nå 78 år gammel og har på mange måter gjort et comeback. Han står som en bauta i kampen mot den nasjonalkonservative regjeringens – slik han ser det – undergraving av rettsstaten.

Denne dypt katolske åttebarnsfaren, som i årtier har gått med et jakkemerke som viser ikonet av Den sorte madonna av Częstochowa – «Polens dronning» og nasjonalhelgen, har blitt ett av de nasjonalkonservatives fremst hatobjekter. Hvordan kunne det skje?

Streikelederen Walesa

I rollen som rettsstatsforkjemper, er Walesa gull verd for de som står på samme side. Rettsstatsforkjemperne spenner fra den proeuropeiske delen av høyresiden til sosialdemokratene til venstre. Denne delen av polsk politikk sliter litt med den folkelige troverdigheten. Den har Walesa i stort monn.

Walesa legemliggjør den vanlige polske mann av sin generasjon. Han er født på bygda i 1943 og kom til byen for å jobbe på det store Lenin-verftet i Gdańsk ved kysten. Andre fikk jobb i gruver, verft og kjøretøyfabrikker. De kommunistiske makthaverne snakket mye om arbeiderklassen. Polske arbeidere tok dem på ordet og ville se konkrete forbedringer i levestandarden.

I Polen var det omfattende arbeideropprør og streiker i 1956, 1970-71, 1976 1980–81 og 1988. Allerede under streikene på kysten i 1970 var Walesa en av streikelederne. Disse opprørene dreide seg gjerne om at myndighetene hadde forsøkt å gjennomføre ulike former for markedssosialistiske reformer, som økte lønnsforskjeller og ikke-subsidierte priser på enkelte matvarer. I tillegg kom at de streikende hadde svært lav tillit til de styrende. De ble sett på som marionetter for Moskva. Mange oppfattet dem også som ugudelige selv om den katolske kirken i Polen hadde langt mindre begrensninger enn i andre østeuropeiske land på den tiden.

Sommeren 1980 var det streiker igjen og den oppsagte Walesa hoppet over gjerdet på verftet, spilte på sin tøffhet, karisma og ikke minst slagferdighet. Han ble lokal streikeleder. Over hele Polen fulgte folk etter og gikk til streik. Ganske raskt samlet streikekomiteene seg i den uavhengige fagbevegelsen Solidaritet og valgte Walesa som leder. Det er nok denne tiden de fleste her i Norge forbinder ham med.

Agget mot Walesa

Fagbevegelsen Solidaritet samlet så å si rubbel og bit av de som var misfornøyde i datidens Polen, inkludert et ikke ubetydelig antall medlemmer av det styrende partiet. I seksten måneder, 1980–81, måtte kommunistpartiet dele makten med Solidaritet. Dette tok slutt i desember 1981 da det ble innført militær unntakstilstand. Myndighetene fortsatte å prøve å få sving på den skakkjørte økonomien gjennom reformer, men det lugget, og i 1988 kom det til streiker igjen.

Nå var situasjonen en annen geopolitisk. Mikhail Gorbatsjov hadde kommet til makten i Moskva, og det var slakkere tøyler. De polske myndighetene benyttet spillerommet til å tenke nytt. Hva med å invitere opposisjonen til samtaler og få til en mer forent reformpolitikk? Hvor oppsiktsvekkende dette var, må man nesten tilbake til Den kalde krigen for å minne seg på. Det var jo grunnlovsfestet at Partiet skulle ha «den ledende rolle» i samfunnsutviklingen.

Fremdeles er de nasjonalkonservatives fortelling at hele overgangen i 1989 var et konspiratorisk renkespill

—  Jørn Holm-Hansen

Og opposisjonen, med Walesa i spissen, sa ja. Noen måneders rundebordsforhandlinger våren 1989 førte til en forhandlet overgang til demokrati i løpet av året. Og det er akkurat her de nasjonalkonservatives agg mot Walesa skriver seg. De oppfatter den minnelige overgangen til demokrati som situasjonsbestemt. Når regimet først var falt, mener de at man burde ha rettsforfulgt de som stod bak diktaturet.

Walesa selv gikk til valg som presidentkandidat i 1990 med løfter om hardere tak mot det gamle regimets folk. Og her er det en pikant detalj: Jarosław Kaczyński, som er de nasjonalkonservatives lederskikkelse i dag, ledet Walesas valgkamp og ble sjef for presidentadministrasjonen. Han trakk seg etter få måneder fordi ikke ble satt i verk utrenskningene han hadde snakket om. Siden da har det vært fiendskap mellom de to.

Ekstra forhatt

Fremdeles er de nasjonalkonservatives fortelling at hele overgangen i 1989 var et konspiratorisk renkespill mellom «kommunister» og kultur-liberale venstreorienterte, for å sikre seg posisjoner og privilegier i det nye Polen. Denne fortellingen står sentralt 33 år seinere. Det er nettopp for å bryte disse gruppenes angivelige kontroll over viktige samfunnsområder, at de nasjonalkonservative gjennomfører endringer i rettsvesenet og mediebransjen på måter mange mener undergraver rettsstaten.

Nå har Walesa ikke bare Den sorte madonna i jakkeslaget. Han går hele tida med en genser påtrykt Konstytucja (Grunnloven). Med sin solide CV fra kampen mot kommunistdiktaturet siden 1970 og sine solide folkelige røtter, er Walesa en fyr som lett kunne vært en helt hos de nasjonalkonservative. At nettopp han vender dem ryggen, gjør ham ekstra forhatt.

[  Ungarns ambassadør kallar LHBT-kampen «propaganda»: – Det minner meg om kommunismen eg vaks opp i ]