Verdidebatt

På tide å snakke om de folkevalgte i kirken

DEMOKRATI: Debatten om kirkedemokrati har i mange år dreid seg om valgordninger og oppslutning. Nå trenger vi en større bevissthet om demokratiets mandat og om rollen som folkevalgt i Den norske kirke.

For nøyaktig ett år siden nedsatte Kirkerådet et utvalg som fikk i oppdrag å identifisere demokratiets fundament, samt å gå gjennom rollen som folkevalgt i Den norske kirke og komme med forslag til hvordan denne rollen kan styrkes og utvikles. Vi ble særlig bedt om å vurdere behovet «for å klargjøre forholdet mellom folkevalgte og administrasjonen på alle nivåer i Den norske kirke».

Freag legger vi fram rapporten, der vi foreslår en rekke tiltak som kan iverksettes for å styrke og understøtte rollen som folkevalgt i kirken. Forslagene er gruppert under disse temaene:

  • Folkevalgte råd og rådslederes styrings- og ombudsrolle
  • Kompetanse og folkevalgtopplæring
  • Frikjøp og godtgjørelse
  • Organisering av folkevalgte organers arbeid

Alle forslag vil kunne realiseres innen rammen av dagens kirkeordning og samvirkeprinsippet.

Harald Askeland, KA. Kirkens hus. Fagdirektør i avdeling for sektorpolitikk og styring.

Demokratiet kommet i skyggen

Lov om tros- og livssynssamfunn slår fast at Den norske kirke også som selvstendig kirke skal være landsdekkende og demokratisk. En demokratisk forankret styringsform har gjennomgående vært artikulert over tid i ulike kirkelige utredninger og gjennom vedtak i Kirkemøtet.

Fra 2008, da kirkeforliket på Stortinget la det første grunnlaget for en full selvstendiggjøring, var det en viktig forutsetning at det ble gjennomført en demokratireform som sikret en valgordning og -oppslutning som gav legitimitet til kirkens styringsorganer.

Demokratiets grunnlag, mandat og innhold må sies å ha kommet i skyggen av disse mer ytre ordningene, og ulike evalueringer har vist at det fremdeles er viktige utfordringer å ta tak i. Det er vanskelig å rekruttere nok kandidater til valglistene, det er en forholdsvis høy gjennomsnittsalder blant de som deltar i kirkevalget og av de som velges er det få som gir uttrykk for vilje til å stille til gjenvalg.

Fire argumenter for kirkedemokratiet

Med dette bakteppet har utvalget valgt å fokusere noen få sentrale spørsmålsstillinger som diskuteres og søkes besvart. En sentral problemstilling handler om hvordan vi i en luthersk folkekirke forstår demokrati. Her bidrar utvalget med en gjennomgang, blant annet basert på en rekke tidligere utredninger og en egen undersøkelse blant kirkens folkevalgte, som begrunner demokratiets grunnlag og legitimitet i menighet og kirke, oppsummert i fire argumentasjonslinjer:

  • Menigheten er det sted der kirkens oppdrag utfoldes og kirkelig styringsmyndighet forankres, og må ha tilstrekkelig selvstendighet og mulighet for å treffe avgjørelser ut fra lokale forhold.
  • Kirkens oppdrag og vern om læren hviler på et felles ansvar med basis i det allmenne prestedømme.
  • Innsikt i hvordan urkirken organiserte sin virksomhet gir legitimitet til kollegiale organer og kollektive prosesser.
  • Kirken og dens medlemmer er del av samfunnet og dermed del i utviklingen av demokratisk kultur.

Som kirkens øverste demokratiske og folkevalgte organ inntar Kirkemøtet den rollen konge/regjering og storting tidligere utøvde i kirkestyret. Samtidig har soknet sine representative råd som ivaretar lokalt styringsansvar. Disse representative organer konstitueres ved at folkevalgte representanter samvirker med den særskilte tjeneste med ord og sakrament som fast medlem i rådene på alle nivåer.

Ansvars- og myndighetsfordeling

Helheten i kirkens virksomhet ivaretas av representative organer, og arbeidet i rådene er forpliktet på kirkens læregrunnlag. Tilsynet med liv og lære ivaretas av biskopene individuelt og kollegialt.

Demokratiets innhold og forholdet mellom «embete og råd» og mellom administrasjon og råd ble grundig gjennomgått i «Kirkens embete og råd: Hvem skal bestemme hva – og hvorfor?», som Kirkemøtet sluttet seg til i 1988. Demokratiutvalgets arbeid vil forhåpentlig aktualisere debatten om ansvars- og myndighetsfordeling på vegne av fellesskapet.

Det følger av grunnleggende demokratiske prinsipper at et organs valgte leder er dets øverste representant. Folkevalgutvalgets egne drøftinger, samt møter med inviterte rådsledere, tyder på at dette er undertematisert i kirken. Det mangler både formelle retningslinjer, bevissthet og egnede arenaer for å tydeliggjøre og synliggjøre folkevalgt lederskap i kirke og menighet.

Det er også mye å hente på kompetanseheving og etablering av nettverk for folkevalgte.

Demokratiets grunnlag, mandat og innhold må sies å ha kommet i skyggen av disse mer ytre ordningene

—  Harald Askeland

Trenger mer ressurser

Demokrati- og folkevalgtutvalget peker på at kirken trenger økt bevissthet om bruk av rådets leder/folkevalgte som representanter ved markeringer, politiske møtepunkter og i viktige representasjonsoppgaver nasjonalt og i økumenisk sammenheng. Dette handler ikke om at rådsleder skal gå daglig leder i næringen, men om hva som er riktig oppgavefordeling. Rådet er avhengig av en god administrasjon og handlingsorganisasjon for å forberede samt iverksette planer og vedtak.

I hvilken grad oppgaver delegeres til daglig leder, er et praktisk spørsmål som også handler mye om ressurser. Den styrking av sekretariatsfunksjoner som er skjedd i kirken de senere årene, ikke minst knyttet til overtakelsen av oppgaver som tidligere lå til det offentlige, har ikke blitt fulgt opp med en tilsvarende ressurstilførsel på folkevalgtsiden. Det kan ha bidratt til at rådslederrollen er blitt mindre synlig enn den bør være.

For at rollen som rådsmedlem skal kunne ivaretas bedre, foreslår demokratiutvalget økonomisk godtgjøring som står i forhold til den tidsbruk som forventes. For rådets valgte leder må godtgjøringen avstemmes mot ansvar og forventet tidsbruk. For ledere av særlig arbeidskrevende råd bør det vurderes ulike grader av frikjøp, mens leder av Kirkerådet frikjøpes i full stilling.

Flere sokn, ett menighetsråd

Det er vårt syn at menighetsrådene trenger styrket administrativ støtte for å kunne ivareta og realisere sine oppgaver og sitt virksomhetsansvar. Flere hensyn, blant annet økonomien i dette, tilsier imidlertid at det bør vurderes om det en del steder vil være formålstjenlig å etablere felles menighetsråd for flere sokn, for å styrke kapasitet og sikre bedre administrativ støtte.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Verdidebatt