Taliban er i Norge! Nå koker det virkelig over av sinne hos mennesker, og derfor også i sosiale medier. Det er helt forståelig. Men jeg leser også en del ignorante og skadelige uttalelser.
Jeg starter med å si: Jeg mistet selv min vidunderlige storebror Christian i Afghanistan. En nydelig sommerdag mens vi feiret min datters fireårsdag, ble han brutalt drept. Snakk om å oppleve livet på sitt beste og sitt verste på en og samme dag. Dette marerittet kan jeg aldri lykkes i å fullt ut beskrive.
Smerten tok nesten livet av oss.
Christians ord var: «Jeg skal reise ned så mange ganger som kreves for å hjelpe sivilbefolkningen. Helt til jeg ikke lenger ser barn i ørten minus med plastikkposer til sko.» Han elsket landet, naturen og folket, men han visste også at det hersket mye frykt og tvang. Han ga da også sitt liv for at vi skal få slippe å leve under samme forhold.
Til tross for å gå uvanlig langt for å bidra til det gode, endte det da med at han kjørte over ei veibombe som i ett smell blåste ut fire fantastiske menneskers liv.
Taliban tok ansvaret
Taliban påtok seg ansvaret. Det er ganske absurd å stå i en slik virkelighet. Har Taliban drept min egen storebror? Da jeg senere fikk høre at de skyldige var bombet, kjente jeg ingen glede. For en del rundt meg ble det en lettelse at drapet var hevnet. En naturlig menneskelig reaksjon. For meg ble det bare en tomhetsfølelse. Dette var jo noen andres brødre, sønner, fedre eller ektemenn. Sorg og kjærlighet er universelt. Det som derfor ble relevant for meg, var det faktum av at vi lever i en verden hvor menneskeliv er svært lite verdt. Vi er i stand til å slakte de vi er uenige med. En nitrist realitet.
For ikke å stagnere i en destruktiv bitterhet ble det altoppslukende for meg å stake ut en ny vei. Hvorfor? Fordi det er dårlig gjort å spre giftige holdninger. Vi må da kunne prate sammen? Jeg begynte å fordype meg i fienden. Hvem er Taliban? Er Taliban en renspikket terrororganisasjon? De fleste jeg har snakket med har denne overbevisningen. Med god grunn. Uten tvil er de ansvarlige for ubeskrivelig lidelse, blodbad og stjålne liv.
Læren Taliban underkaster seg krasjer helt med alt vi tufter vårt fedreland på, og sånt blir det kaos av. En Mudjahedin skal kjempe en kamp mot de som rammer dem utenfra. Noen har trukket paralleller til andre motstandsbevegelser, men det skal vi også være forsiktige med.
Uansett: Hvorfor tar jeg hensyn til disse detaljene? Hvorfor har ikke jeg blitt fiendtlig innstilt til alt og alle som i klær og symboler ligner dem som har utsatt meg og mine for det aller verste?
[ Norsk general var i samtaler med Taliban: Liten tro på nye forhandlinger ]
De fredsskapende metodene
Mye er takket være vår multikulturelle oppvekst. Jeg lærte meg som jentunge at å dømme naboene var uaktuelt. Christian også. Vi knyttet aldri forskjellene våre til religion, hudfarge eller klær. Denne åpenheten gav oss fantastiske barndomsminner. Vi spiste middag hos våre venner, som betød utrolige måltider fra en drøss av ulike land. Den ene dagen var det pakistansk, den neste vietnamesisk, så afrikansk. Kanskje var det disse erfaringene, disse samtalene rundt bordet som gjorde det naturlig for Christian å kjempe utenfor egne landegrenser? For noe som skal gagne et verdenssamfunn?
Jeg har i tillegg skrevet en avhandling om dialogens kraft i forebygging av ekstremisme, radikalisering og utenforskap. Jeg fikk karakteren A, og sensorene sa de hadde lært masse av å lese avhandlingen min. Skikkelig glad ble jeg, men først og fremst var jeg veldig takknemlig for tyngden jeg opparbeidet meg om dialogens uvurderlige evne til å skape utvikling i de mest fastlåste situasjoner.
Å knuse hat med kjærlighet har aldri vært enkelt, men vi har faktisk en plikt til å ta vare på mennesker som har det verre enn oss selv
— Nina Lian Brandt
I forbindelse med foredrag og kronikker får jeg tilbakemeldinger som spriker i to retninger: 1) De som mener vi bestandig må bruke våpen og tvang for å bekjempe terror. 2) De som mener dialogen er avgjørende.
Det er poeng i begge leirer, men: Vi har uendelig med eksempler på bruk av «hard power». Verden er dynket i krig, sult, fattigdom og ekstremisme som konsekvens av menneskers grådighet og tørst etter makt. Men verden er også dynket i empati, rettferdighet, godhet og utvikling.
Vi kan aldri bli enige om alt. Sånn er det bare. Vi må være kloke og rause nok til å benytte de metoder som skal til for å unngå krig og katastrofer, så mye som overhodet mulig. For vektskåla havner aldri i balanse. «Soft power» er den muligheten vi har for å få til noe som helst konstruktivt. Hvor den dialogen skjer, er faktisk ikke det viktigste. At den skjer, er derimot livsviktig.
Å knuse hat med kjærlighet
Vi kan si mye om Norges bidrag i Afghanistan. Hvorvidt det hjalp noe i det hele tatt. For noen mennesker hjalp det, og for andre forverret det. Vi kan ikke slutte å kjempe for kjente og ukjentes livskvalitet, selv om det får fatale konsekvenser innimellom.
Min oppfordring er å telle til (minst) ti, der det er fristende å skrive om hvor urettferdig det er å spandere flytur på «gutta krutt», framfor å senke strømprisene. Det er ikke ofte jeg må slutte å følge mennesker på min FB, men noen ganger må jeg rett og slett beskytte mitt blikk og min sjel fra ekstremt ignorante holdninger.
Hvor den dialogen skjer, er faktisk ikke det viktigste. At den skjer, er derimot livsviktig
— Nina Lian Brandt
Å knuse hat med kjærlighet har aldri vært enkelt, men vi har faktisk en plikt til å ta vare på mennesker som har det verre enn oss selv. Uansett hvor på kloden de befinner seg. Uansett om vi selv har blitt påført den største smerten i å miste umistelige på brutalt vis. Vi må ikke miste helt fokus i alle våre privilegier.
Jeg har en liten, men stor oppfordring til: Ta vare på hjertet ditt. Vær god med deg selv – til tross for hvor styrt av frykt du kan bli. Det gjør livet så ufattelig mye finere. For deg selv og de rundt deg.
[ Emil André Erstad: «Derfor er forhandlingar med Taliban einaste veg fram» ]