Per Søetorp: – Man kan få psykiske problemer av å hele tiden tenke «jeg har syndet»

Denne artikkelen ble først publisert 28. 12. 2021.

– At jeg anmoder Gud om å få ut finger’n, er et sterkere uttrykk for min gudstro enn min tvil, sier Per Søetorp.

Han er tidligere lovsangsleder ved frikirkelige Oslo Kristne Senter, og i en årrekke et kjent fjes i pinsemiljøer. I høst publiserte han boka Kommer ikke far mer?, der han forteller livshistorien sin – så langt: Farens tidlige død, omvendelsen, kreftsykdom og depresjon, for å nevne noe. Og han stiller tittelspørsmålet: Både med stor og liten F i «far».

Bokas førsteopplag ble utsolgt. I Vårt Land var anmelderen jublende begeistret. Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk skrev et åpent brev til forfatteren. Senest lillejulaften ringte en Dagen-leser og spurte Søetorp om han var «frafallen».

I dette juleintervjuet forklarer eks-lovsangeren hvorfor han svarer både ja og nei på om han er kristen.

Livskrise

– Jeg havnet i en livskrise som blant annet medførte at jeg ble arbeidsledig. Og long story short så trodde jeg fortsatt kallet mitt var livsvarig, og at jeg skulle tilbake som lovsangsmusiker og misjonær, etter flere års sykemelding, sier Søetorp.

Omtrent et tiår har gått siden Søetorp mistet jobben etter en konflikt i det pinsekarismatiske musikkmiljøet.

– Når arbeidsplassen, menigheten og vennekretsen består av de samme menneskene, blir det veldig sårbart. Man legger alle eggene i samme kurv, sier han.

Han pådro seg en depresjon, og la seg inn på behandlingsinstitusjonen Modum Bad.

– Det var en stor nedtur å erkjenne at det ikke var plass til meg i misjonssammenheng, og at menighetene ikke lenger spurte etter meg, sier Søetorp.

Musikeren frisknet til. Han begynte å omskolere seg. Først jobbet han i psykiatrien, før han fant seg til rette der han jobber nå, som veileder innen rehabilitering og arbeidsrettede tiltak.

---

Per Søetorp

• Musiker og tidligere lovsangsleder i pinsekarismatiske Oslo Kristne Senter.
• Veileder innen rehabilitering og arbeidsrettede tiltak.
• Forfatter av boka Kommer ikke far mer?, utgitt i høst.

---

[ Søetorps bok anmeldt: «Umulig å legge fra seg» ]

– En risikosport jeg ikke anbefaler

Men krisen hadde gjort noe med ham. Han begynte å spørre etter Gud.

– Den ultraradikale bibeltro kristendommen, at man leser Bibelen bokstavelig, og selv går ut på vannet … Det er en risikosport som jeg helst ikke anbefaler noen, sier han.

Pinsemiljøene Søetorp tilhørte, vektla den enkeltes tro, bønn og ansvar. Han sammenligner Guds løfter med en lottogevinst: Premien er flott. Sjansen for å vinne er minimal. Og likevel reklameres det for gevinsten uke etter uke, og tipperne legger mer og mer i potten.

Det var en stor nedtur å erkjenne at det ikke var plass til meg i misjonssammenheng

—  Per Søetorp

– Man kan få psykiske problemer av å hele tiden tenke at «jeg har syndet», «jeg forstår ikke», eller «jeg har gjort feil». Det er tabubelagt å kreve noe av den fullkomne Gud, men jeg ønsker å etterlyse hvor i alle dager det blir av hans del av avtalen, sier Søetorp.

For Søetorp hadde allerede fått hard medfart, lenge før han mistet jobben. Ved årtusenskiftet hadde han overlevd kreft. Og faren døde da Per bare var 10 år.

– Det er klart vi har ansvar som troende. Men når bønnesvarene uteblir, dukker spørsmålene opp, sier han.

Søetorp spilte ballen over til Gud. Det var som om han sa «ha det så lenge, og amen».

– Nå ligger ballen hos Gud. Om han har en plan for meg, er jeg ikke vond å be, sier han.

[ Niels Geelmuyden: – Det er lite rom igjen til motstemmer, og det rammer oss alle ]

Både kristen og ikke

«Frafallen» er Søetorp altså ikke. Men er han kristen? Svaret er både ja og nei.

– Jeg er fremdeles kristen i den forstand at jeg tror på Gud og Jesus. Men jeg forplikter meg ikke lenger til det kristne totalkonseptet, med menighet og misjon og den kristne livsstilen som er basert på at Gud faktisk innfrir løftene, sier Søetorp.

Han understreker at han nesten bare har gode opplevelser i de pinsekarismatiske miljøene. Der ble han inkludert – og til og med populær som musiker. Problemene han fikk, har han tatt sin del av ansvaret for, ifølge ham selv.

– Men det er mye svart/hvitt-tenkning innenfor kristenheten. For femti år siden var du enten rødglødende troende, eller frafallen på vei til helvete. Mye av det tankegodset henger igjen i dag, sier han.

Han påpeker at kompromissløsheten kommer fra Bibelen selv. Skriften har et radikalt budskap, mener han.

– Om du ser bort fra Juleevangeliet med barnet i krybben, er det hardcore, det Jesus sier om betingelsesløs tro. Men man må lære seg å se nyanser, sier han.

Det er mye svart/hvitt-tenkning innenfor kristenheten

—  Per Søetorp

Traumer og syner

Men Søetorp har ikke bestandig vært undrende. Ikke engang troende. Da faren døde, etterlot han et tomrom hos unge Per.

– Som 15-16-åring stilte jeg eksistensielle spørsmål. Det med faren min kom inn, og spørsmål om døden og Gud, og det kan være en nærliggende tanke at savnet ble kompensert for ved en kristen omvendelse, sier han.

I boka skriver Søetorp om helgen-krigeren Jeanne d’Arc. Hun mistet selv mora i ung alder. «Kunne hennes syner og åpenbaringer som traumatisert, religiøs ungpike ha en naturlig forklaring?», spør Søetorp.

– Noen vitnesbyrd forteller om hendelser som kan se ut som om de er Guds tegn, mens det i høyeste grad kan finnes plausible forklaringer, som en slags placeboeffekt eller selvsuggesjon, sier han.

I boka beskriver han hendelser som kan minne om mirakler i egen livshistorie: En vellykket flukt fra illsinte hunder. En komfyr som sendt fra Gud da familien var pengelens. Og synet av en engel ved kreftsykeleiet – som han overlevde.

Men når lille Per i boka tror han ser faren lys levende utenfor barneromsvinduet, må han innse at det er en illusjon – ikke et mirakel. «Kommer ikke far mer?» spør han. Og svaret er nei.

I dag spør Søetorp heller: Kommer ikke Far mer?

Det vil tiden vise.