Verdidebatt

Når hjerne og kropp er i utakt

KJØNNSDYSFORI: Det kan finnes biologisk grunnlag – og ikke bare en subjektiv følelse – bak opplevelsen av å være «født i feil kropp».

Peter Risaas og Einar Helgesen, som er initiativtakere til Foreldreopprop 2022, mener jeg bommer i mine kommentarer til oppropet (VL 20.01.21). Dette uttrykker de i et innlegg i papiravisa samme dag, og deretter i en rettet og noe kortere versjon på vl.no 21.01. Jeg vil her svare på denne siste versjonen, som så langt jeg kan se ikke sier noe annet saklig sett, enn det som sto i papiravisa.

Bispemøtet 2021

Enig i noe, uenig i annet

I min kommentar sa jeg at jeg opplevde deler av oppropet som unyansert og derfor også som en mulig belastning for mennesker som dette gjelder i kroppen. Dette vil jeg gjerne utdype. Det jeg her siktet til handler om det faglige grunnlaget for å avvise at noen kan være «født i feil kropp». I tillegg er jeg spørrende til den språklige formen oppropet har.

La meg først gjenta at jeg er enig med anliggendet som ligger til grunn for oppropet. Barn og unge bør i skolen få vitenskapsbasert kunnskap om kjønn. De må få lære at den vanligste og sikreste biologiske definisjonen av kjønn forholder seg til kjønnenes reproduktive rolle og hvilke kjønnsceller individet produserer: egg- eller sædceller. Med dette utgangspunktet har vi bare to kjønn, og de kan ikke endres ved medisinsk behandling eller kirurgi. Så finnes det innenfor hvert kjønn et stort mangfold i kjønnsuttrykk, formet av både biologiske og sosiale faktorer. Men det endrer ikke utgangspunktet.

Så langt er Risaas, Helgesen og jeg enige. Men de to er uenige i min påstand om at «hjernen kan ha en feminin programmering, mens kroppen ellers er mannlig – og omvendt». De avviser ikke at det finnes personer som opplever kjønnsdysfori, men legger til med understrekning: «…det er ikke sånn at de har hjernen til det kjønnet de ønsker seg».

Jeg tenker at slike forhold kompliserer oppropets avvisning av at noen kan være «født i feil kropp».

—  Halvor Nordhaug

Samspill med gener

Min påstand om et mulig manglende samsvar mellom hjernens og den øvrige kroppens kjønn gjelder ikke alle med opplevd kjønnsdysfori. Men for noen kan det være slik. Denne innsikten fant jeg i et innlegg av Jon Kristiansen fra 2010 på verdidebatt.no. Jeg sakser derfra om biologiske avvik knyttet til et gen som kalles TDF (Testicle Development Factor) som normalt sitter på Y-kromosomet til gutter:

«Dette genet er faktoren som sørger for at det utvikles testikler som produserer testosteron og sørger for at det utvikles en guttehjerne i en guttekropp. XX gir følgelig en jentehjerne i en jentekropp. Legg merke til at hjernen altså utvikler et eget kjønn, med forskjellig mengde og sammensetning av hormoner, signalstoffer, funksjoner i sentra og så videre, avhengig av den genetisk bestemte mengden testosteron i fosterlivet. Normalt har vi altså samme kjønn på hjerne og kropp.

Men så hender det altså at TDF mangler, og man får en mer mannlig hjerne i en kvinnekropp (XY uten TDF). Eller TDF sitter på et av bena til X ved siden av et X eller Y, og vi forstår med en gang hvordan det kan oppstå flere varianter, for eksempel en feminin hjerne i en mannskropp. Ettersom vi ikke kan endre kjønnet på hjernen, så velger noen å endre kjønnet på kroppen (såkalt kjønnsskifteoperasjon).»

Her er jeg naturligvis en lekmann, og jeg er selvsagt åpen for nye innsikter. Men hvis det eksempelet som nevnes, her stemmer, kan det altså for noen være et biologisk grunnlag og ikke bare en subjektiv følelse bak opplevelsen av å være «født i feil kropp». Deres hjerne har en kjønnsinnretning som avviker fra det biologiske kjønnet som kjønnscellene angir. Jeg tenker at slike forhold kompliserer oppropets avvisning av at noen kan være «født i feil kropp». Landskapet er mer nyansert.

Er et opprop beste middel?

Så skal det sies at oppropet også nevner at livet kan være vanskelig for dem som ikke finner seg til rette i eget kjønn. Det understrekes at disse bør «få forsvarlig og god, faglig hjelp.» Jeg deler også oppropets uro over den sterke økningen av antall unge som nå ønsker en kjønnskorrigerende behandling med varige og radikale senvirkninger, mens deres problemer kan skyldes helt andre forhold enn kjønnet.

Likevel er jeg spørrende til om nettopp et opprop, med den proklamatoriske stilen som hører sjangeren til, er den beste formen for et innspill om dette emnet. Dette handler jo ikke bare om «hvordan temaet kjønn blir formidlet i skolen», slik Risaas og Helgesen skriver, men også om mennesker som har dette som en krevende utfordring i sitt liv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt