Verdidebatt

Monarkiet er en styrke for Norge

MONARKI: Til tross for at rekordmange stortingsrepresentanter stemte for å fjerne monarkiet i fjor, ser det fortsatt lyst ut for Ingrid Alexandras sjanse til å bli monark – og monarkiet er en styrke for det norske demokratiet.

Oslo 2019831. 
Prinsesse Ingrid Alexandra konfirmeres i Slottskapellet. Prinsessen har fulgt konfirmasjonsundervisningen i Asker menighet. POOL
Foto: Lise Åserud / NTB

21. januar 2004 ble prinsesse Ingrid Alexandra født inn i en kongelig familie, med tittel og privilegerer. Nummer to i arverekken. Tipp-tipp-tipp oldebarn av dronning Victoria.

Nå som hun er 18 år, har hun fått et eget kontor på Slottet. Snart skal hun få flere offisielle oppdrag for Kongehuset. Det kan virke antikvarisk, nærmest utdatert. Men jeg tør å påstå at det norske monarkiet og monarken bidrar til å styrke demokratiet.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) mener regjeringen er bakpå. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Bør privilegier gå i arv?

Offentlige posisjoner skal ikke gå i arv. Det er prinsipp som er lett å støtte oppunder. Det er en klok rettesnor. Men det er ikke ene og alene det avgjørende prinsippet for hvorvidt en styringsform eller samfunnsinstitusjon er demokratisk eller ei. Det er nok av elementer i liberale demokratier som ikke består av direkte folkevalgte. Et godt eksempel er domstolene.

Det avgjørende spørsmålet er om monarkiet og monarken har demokratisk legitimitet og demokratisk forankring. Og det er det ingen tvil om at kongehuset har. Både historisk, og i samtiden.

Det norske kongehuset er verdens eneste folkevalgte kongehus. Kong Harald, og prinsesse Ingrid Alexandra, har kun en posisjon så lenge vårt folkevalgte organ ønsker det. Stortinget kan velge å endre grunnloven og innføre republikk. Hvert fjerde år diskuteres det og voteres det i stortingssalen, og forslaget om republikk stemmes ned med overveldende flertall.

Kongehuset har en demokratisk legitimitet som har bygget seg opp over lang tid. Monarken kan ikke forstås uavhengig av sin rolle som tradisjonsbærer. Han representerer kontinuitet, og det skal ikke undervurderes i et samfunn som er preget av store omveltninger. «Jeg er også kommunistenes konge» sa Kong Haakon i 1928. Kong Olav satte seg på trikken under oljekrisen i 1973. Og Kong Harald forente en rystet nasjon i etterkant av terrorangrepene i 2011.

Mer enn en nostalgisk heiagjeng

Enkelte (inkludert min samboer) mener at vi monarkister er en gruppe nostalgikere, som omfavner monarkiet kun fordi vi «liker» kongefamilien og Kong Harald. Men jeg vil hevde at kongefamiliens popularitet kan i seg selv være et prinsipielt argument for det konstitusjonelle monarkiet som styreform.

Vi har en konge som oppleves folkenær, ualminnelig alminnelig - som et speil av samfunnet – samtidig som han bærer tradisjoner på sine skuldre. Det er en av årsakene til at kongefamilien fungerer samlende for et mer pluralistisk samfunn.

Jeg vet ikke om noe mer demokratisk enn å beholde en institusjon som har støtte hos 80 prosent av oss

—  Mathilde Tybring-Gjedde

En meningsmåling fra 2017 viser at åtte av ti nordmenn vil beholde kongehuset. Jeg vet ikke om noe mer demokratisk enn å beholde en institusjon som har støtte hos 80 prosent av oss. Det er også verdt å merke seg er hvordan denne støtten er veldig jevnt spredt. I en tid med økende motsetninger mellom by og land, så er kongehuset noe som forener oss på tvers av landet, på tvers av aldersgrupper.

Motstanderne av monarkiet begår en stor feil når de reduserer «følelser» til noe irrasjonelt og irrelevant i en debatt om styringsform. Debatten om styringsform handler så absolutt om folks tillit til mennesker i viktige offentlig posisjoner. Også demokratier trenger noe som er samlende, som vekker gode følelser hos folk, som har tillit på tvers av politisk overbevisning, og som er hevet over det hverdagslige politiske. Det representerer kongefamilien.

Når gjenvalg ikke er et tema

Norge, med vårt konstitusjonelle monarki, er et av verdens mest demokratiske land. Det er vanskelig å se at USA eller Frankrike er mer demokratiske enn Norge bare fordi de er republikker.

At monarkiet til en viss grad er personavhengig er heller ikke et argument for å rive ned en politisk institusjon som fungerer godt og samlende. Det er også i høyeste grad republikker. Forskjellen er at monarken i et konstitusjonelt monarki ikke skal tenke på gjenvalg. Monarken skal ikke tenke på å holde seg inne med en spesiell interessegruppe, eller å blidgjøre sin geografiske «base». Monarken skal samle hele nasjonen, hvilket de norske kongene har gjort helt siden 1905. Som redaktør i Minerva, Nils August Andresen bemerket: «Det er ingen samfunnsinstitusjoner som fungerer helt uavhengig av personer som fyller dem.»

Historien om kongehuset er historien om Norge

—  Mathilde Tybring-Gjedde

Ja, makt bør ikke gå i arv. Men prinsipper kan ikke bare være en kombinasjon av det helt teoretiske og det helt virkelighetsfjerne. Vi må ta utgangspunkt i samfunnet vi er en del av – ikke det hypotetiske samfunnet vi ville valgt dersom det skulle blitt konstruert på nytt.

En av årsakene til at monarken kan fungere samlende er nettopp at han ikke er valgt gjennom en konkurranse. Monarken er ikke en politiker eller byråkrat. Det er ikke til enhver tid 48 prosent av befolkningen som har stemt mot ham. Han trenger ikke, og skal ikke, ytre kontroversielle standpunkt i strømdebatten eller debatten om private barnehager. Monarken skal fremme norske verdier, og sikre sammenheng og historisk kontinuitet – på tvers av politiske skillelinjer.

Historien om Norge

Han er med på å binde fortid og fremtid sammen, og er en viktig del av den nasjonale identiteten vår. Det står ikke i motsetning til demokratiske folkevalgte institusjoner, men er snarere tvert imot, med på å styrke dem. Det norske folkestyret har vokst frem hånd i hånd med monarkiet. Historien om kongehuset er historien om Norge.

Gratulerer med dagen, prinsesse Ingrid Alexandra! Og tør jeg legge til, leve kongen. Leve monarkiet!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt