En kirke med lua i handa

Åste Dokka skrev i en Vårt Land-kronikk for en stund siden at folk ikke lenger spør seg om de er gode nok for kirken. De spør seg om kirken er god nok for dem.

Dette rant meg i hu da jeg i høst deltok på en konfirmasjonsgudstjeneste. Det var rørende. Av de mange ting som gjorde inntrykk, var hvor store bestrebelser det var gjort fra menighetens side for å gjøre dette til en festdag for konfirmantene og alle som var der. Kirken var pynta både utvendig og innvendig. I våpenhuset ble vi tatt imot av en vennlig kirkevert som ønska oss varmt velkommen, ga oss et fint og instruktivt program for gudstjenesten, og viste oss inn i et vakkert istandsatt kirkerom som på alle måter signaliserte at dette var en betydningsfull dag. Det fortsatte gjennom gudstjenesten med dyktige musikere og sangere, og en strålende prest som leda oss trygt, klokt og humørfylt gjennom liturgien.

Stumt under salmesangen

Som prest vet jeg hvor mye arbeid og omtanke som ligger bak dette. Blomster, musikere og trykksaker koster penger. Det er et stort rigg å organisere så mange ansatte og frivillige for å skape en gudstjeneste som denne. Når det er fest, byr kirken på sitt aller beste — og det gjør den egentlig alltid, når sant skal sies.

Da første salme skulle avsynges, kjente jeg at feststemninga avtok for egen del. Det skyldtes ikke de tjenestegjørende, men menigheten. Så vidt jeg kunne se og høre, var det ingen, absolutt ingen som sang, bortsett fra min store familie som er berykta for å synge høyt og mye. Dette til tross for at det fra menighetens side var satsa stort på forsangere og musikere som skulle gjøre det lett å delta. Det var heller ingen som prøvde å late som de fulgte med. Folk rundt oss så alle andre steder enn i programmet der salmene sto. Noen snudde seg endatil og så forundra på oss som sang med. Det samme gjaldt under bønner og andre fellesledd. Det var stumt, bortsett fra på min rad.

Tilsynelatende uinteressert

Werner Jeanrond har nylig publisert artikkelen «Baptism and Church Growth in the Church of Norway» i Teologisk tidsskrift, om dåp og økt gudstjenestedeltakelse. Den ble nylig omtalt i Vårt Land. Jeanrond er katolikk og opprinnelig tysk, og han gjorde noen observasjoner av Den norske kirkes gudstjenester som vi norske lutheranere i liten grad er i stand til å se, og enda mindre si høyt:

Det gjør noe med de faste gudstjenestedeltakerne at det sitter et stort dåpsfølge i en menighet som ikke gjør mine til å delta i salmer og bønner, som har oppmerksomheten retta helt andre steder, og som ikke engang prøver å skjule det. Det er krevende, og kirkens fotfolk og ansatte vet ikke helt hvordan de skal håndtere det.

Dette er en viktig, men fryktelig vanskelig samtale å ta. Jeg slites mellom motstridende argumenter. Jeg er folkekirketeolog på min hals; jeg tror at det finnes mye tro blant folk som ikke nødvendigvis gir seg uttrykk på tradisjonell kristen måte, og at mange kjenner et hellig nærvær på en gudstjeneste uten at de nødvendigvis viser det gjennom synlig deltakelse. Jeg tror også at det kan være svært prosaiske grunner til at en del virker så uinteressert i å delta i det som foregår på en gudstjeneste. At for eksempel en konfirmantfar ikke synger med på salmer, kan dreie seg om at han er flau over at familien skal høre ham synge. Derfor fomler han med mobilen i stedet for å se i salmeboka eller programmet.

Da er det kanskje mye å be om at folk legger bort iPhonen og prøver å følge med på det som skjer

—  Merete Thomassen

Det kan heller ikke gjentas ofte nok at kirken historisk sett har vært maktas kirke som har signalisert mindreverd til husmenn og småbønder, alenemødre, samboende og skeive. Minnene om å stå der med lua i handa overfor kirken lever i beste velgående blant folk. Det er derfor kanskje ikke annet enn rettferdig at det er kirken som nå står der med lua i handa overfor folk.

Skal vi akseptere dette?

Likevel spør jeg: Skal vi fortsette sånn? Skal vi bare smilende – endatil underdanig – akseptere at gudstjenester der kirkens folk har stått på hodet for å gi det beste de har, møtes med et skuldertrekk?

Vi trenger dåpsbarna. Uten døpte, ingen kirke. Vi trenger konfirmantene. Uten konfirmanter, ingen vekst. Enda viktigere, folk trenger kirken. Vi er en misjonerende kirke som skal forkynne evangeliet like til jordens ende. Vi skal utholde motstand, trengsler og forakt, helt inn i martyriet, om nødvendig. Da er det kanskje mye å be om at folk legger bort iPhonen og prøver å følge med på det som skjer.

Sannelig om jeg vet. Men jeg håper vi kan snakke om det.

[ Hvem bør bli ny biskop i Borg? Nå har biskopene sagt hva de mener ]