Åtte spørsmål Den norske kirke bør stille seg selv i 2022

Den norske kirke omfatter nå mindre enn sytti prosent av Norges befolkning. I Oslo omfatter den rundt førtifem prosent. Inngangen til et nytt år er en anledning til å reflektere over hvordan Den norske kirke skal orientere seg i et nytt tros- og livssynslandskap.

Innvandring er en viktig grunn til at prosentandelen synker, men det store antallet kristne innvandrere velger også å være medlem i andre kirkesamfunn. Den gruppen i tros- og livssyns-Norge som vokser mest, er de som velger å stå utenfor all organisert religiøs eler livssynsbasert virksomhet. I Oslo er den over tretti prosent.

Fortsatt størst

Antallet utmeldinger varierer fra år til år. Ofte utgjør de mindre enn halvparten av nedgangen i medlemstallet. Den viktigste grunnen er at medlemmer dør, og nye ikke kommer til. Det siste skyldes sannsynligvis at mange foreldre som er medlem i kirken, ikke bringer sine barn til dåp. Kanskje tenker de at barna får velge selv - når det gjelder senere tro og tilhørighet. Kanskje tror foreldrene ikke på Gud, eller kanskje er det ikke viktig. Utmeldinger knyttet til kirkelige vedtak angående abortloven, homofili, oljeboring eller rot med medlemsregistrene, er som bølgeskvulp i det store bildet.

Til tross for synkende medlemstall er Den norske kirke fremdeles landets største tros- og livssynssamfunn. Vi har kirker og kirkelig betjening i alle lokalsamfunn. Vi feirer gudstjeneste i hele landet – radio- og til dels TV-overført hver søndag.

Vi har en trygg økonomisk situasjon – selv om den alltid kunne vært bedre. Vi har et godt samarbeid med norske myndigheter lokalt og sentralt, og ivaretar oppgaver på vegne av disse. Det er ingen grunn til depresjon på vegne av Den norske kirke, men andre kirkesamfunn og andre religioner og livssyn vokser seg større.

Spørsmål vi må stille oss selv

Det endrede tros- og livssynslandskapet gir anledning til å spørre hva slags kirke vi vil være. I stedet for å lete etter det som gjør at folk ikke går i kirken, ikke får barna sine døpt, ikke tror på Gud; tror jeg vi kommer lengre i å utvikle en kirkelig strategi og et kirkelig planverk ved å lete i det vi det vi gjør – og kanskje trives med:

• Hvorfor går så mange til gudstjeneste søndag etter søndag?
• Hva er grunnen til at mange bringer sine barn til dåp?
• Lar gudstjenesten oss møte Gud slik at vi møter hverdagen med opplevelsen av en høyere himmel over våre liv?
• Gir preken og liturgi mening til livet og styrke til å møte motgang og sorg?
• Gir gudstjenesten trygghet og pågangsmot til å møte de utfordringer vi som samfunn står overfor?
• Hvorfor tar så mange på seg frivillige oppdrag i menighet og kirke?
• Hvordan kan vi videreutvikle Den norske kirkes gode forhold til andre kirker og andre tros- og livssynssamfunn?
• Hvordan kan gudstjenesteliv, undervisning og diakoni bidra til å bygge et etisk fundament for det norske samfunn slik at det preges av respekt for menneskeverdet, og fremmer fred og rettferdighet?

Gudstjenesten speiler den kirken vi er. Den er et rom for fellesskap, men mer enn det. Den augsburgske trosbekjennelse omtaler kirken som «forsamlingen av de hellige.» Gudstjenestedeltakere er ikke nødvendigvis spesielt fromme mennesker, men de har del i hellige handlinger. De er samlet for et møte med Gud – i dåp, nattverd, bønner, salmer og ved å høre Guds ord. Det vi gjør og sier som kirke, skal springe ut fra og reflekteres i vårt gudstjenesteliv.

[ Se opp for disse 15 unge kristenprofilene i året som kommer ]

Dåpsfølger og kirkegårdsfolk

Professor Werner Jeanrond mener at Den norske kirke prioriterer dåp i gudstjenestene på en slik måte at det går ut over faste kirkegjengere og menighetens utvikling (VL 28.12). Jeg tror ikke dette er motsetninger. Foreldre bringer barn til dåp med mange begrunnelser, men viktigst er at de også ønsker at barnet skal høre til kirken. Dåpen er inngangsporten til kirken. Dåpen i gudstjenesten bekrefter at den døpte, dåpsfølget, menigheten og den universelle kirke hører sammen.

Det vi gjør og sier som kirke, skal springe ut fra og reflekteres i vårt gudstjenesteliv.

—  Trond Bakkevig

Mange uttrykker sitt medlemskap i kirken som tilhørighet til kirkebygget. Forfatteren Karin Sveen skriver om «kirkegårdsfolk» (Klassekampen 16.12). De vandrer til og rundt på kirkegårdene. Av tradisjon eller kulturelle grunner går de ikke inn i kirken. De går fra grav til grav og deler fortellinger med dem som ligger der. De har ikke noe mot kirken eller prester:

«Forslag om å rive (kirkene) ville få den mest kirkefremmede kirkegårdsvandrer til å protestere. En kan kalle det hva en vil, men det finnes en unevnelig respekt for høyere makter blant folk, og argumentene kan vente. Noe er og forblir hellig, men hva det er eller hvor det finnes? Ikke spør en stillferdig skikkelse som passerer en julekveld.»

Kirkebyggene og kirkegårdene er fysiske uttrykk for den høyere himmel over våre liv. Lokalsamfunn og kirkegårdsvandrere vet at kirkene er tomme skall hvis ikke feires gudstjeneste der. Derfor kan vi tenke at gudstjenesten feires sammen med dem som med respekt for bygget, beveger seg på utsiden.

Er og blir hellig

Den norske kirke har en sterk posisjon. Skal vi bevare og styrke denne, krever det troverdighet og tydelighet om innholdet i kristen tro og den betydning den har for det liv vi lever.

«Noe er og forblir hellig» – innenfor og utenfor kirkeveggene. Det er et godt utgangspunkt for en bred samtale om hvordan Den norske kirke skal være kirke når den finne sin plass i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn.

[ Dette mener de mulige Borg-biskopene i de heteste kirkedebattene ]