Alle, alle vil vi ha med til himmelen

Jeg vil til himmelen, men visste som 12-13 åring at dit kom jeg ikke dersom jeg fikk meg kjæreste. Så tidlig var jeg klar over at en kjæreste ville være en annen gutt. På Frikirkens campingplass, Dvergsnestangens svaberg, når det var Arena, eller i Kragerø på Skjærgårdsgospel, så jeg på kjekke gutter og misunte de andre som åpenlyst kunne snakke om damer, deres attributter, småkline i Hagekroa eller enda litt mer i et telt.

Jeg gikk hvert år til nattverd avslutningskvelden og ba om tilgivelse for mine syndige tanker og at Gud måtte forandre meg når «hver og en av oss kunne legge fram for Gud det vi hadde på hjertet». Den samme «liturgien» gjentok jeg hver fredag etter korøvelsene når det var bønnesamling i kjelleren. Da jeg var på Reis deg 92 på Lillehammer, nærmet tiden seg for å flytte hjemmefra. Jeg la enda mer fram for Gud min bønn om at han måtte endre meg. Jeg ble aldri bønnhørt.

Jeg satt ikke som Kim Friele på en benk og speidet etter likesinnede

—  Jan Peder Amundrød

Livet måtte deles i to

I 1993 begynte jeg på bibellinja på Staffeldtsgate og bodde på internatet. Jeg mente kvinnelige prester ikke var etter Guds ord, og den jeg var (og er) kunne jeg slettes ikke leve ut. Men jeg våget meg jo litt utenfor Indremisjonens høyborg. Jeg satt ikke som Kim Friele på en benk og speidet etter likesinnede, men fant etter hvert steder hvor jeg kunne treffe menn i skjul. Det førte til en voldsom skam, anger og lange bønner om tilgivelse og endring etterpå.

Igjen ble jeg aldri bønnhørt. Det ble en spagat så stor at livet måtte deles i to. Det ene livet var GT, NT, Troslære, internatlivet, lørdagsmøte og lovsangsteam i Storsalen. Det andre var det hemmelige, skitne og syndige livet. Hvem var egentlig jeg mitt oppi alt dette?

I 2005 fortalte jeg foreldra mine at jeg var homofil, og at jeg hadde bestemt meg for å måtte leve resten av livet alene. Jeg ba dem om ikke å fortelle dette til noen. Hvordan de hadde det med denne situasjonen vet jeg egentlig ikke. Det var nok ikke så enkelt for dem. Vi snakket aldri mer om det, og de lever ikke i dag. Men jeg var aldri et øyeblikk i tvil om at de var uendelig glad i meg. De gjorde absolutt alt som stod i deres makt for å hjelpe både barn og barnebarn i ulike livssituasjoner.

Kunne ikke tale sant om livet

Men med årene kunne jeg ikke lenger fatte og begripe at det var mulig å være imot kvinnelige prester/pastorer. Innenfor min levetid hadde Frikirken endret syn. I en periode var det lakmustesten på om man var bibeltro og konservativ kristen eller ikke. Det var ikke grenser for hvor ille det ville gå med Frikirken dersom man endret teologisk standpunkt i dette spørsmålet.

Gjennom historien har kirken ut fra sin lære bidratt til å legitimere undertrykkelse av ulike grupper. Jeg innså at hver tid tolker Bibelens tekster ikke bare ut fra bokstav, men også ut fra kunnskap om verden og mennesket – både i den tiden teksten ble skrevet og nåtid.

I troslæra på Staffeldts lærte vi at det perifere må sees i lys av det sentrale som er evangeliet om Jesu død og oppstandelse. Teologer som for eksempel Laila Riksåsen Dahl jobbet seriøst teologisk med homofilispørsmålet og endret syn. Uten at jeg noen gang har møtt henne, opplevde jeg at hun gikk veien i det å endre syn sammen med meg, nettopp fordi hun var en som arbeidet seriøst og teologisk med spørsmålet. For meg var det viktig å ha mer vektig argumentasjon enn flåseriet om at «alt er kjærlighet»

En Gud som er destruktiv for livet her og nå, kan jeg selvsagt ikke tro på

—  Jan Peder Amundrød

En indre prosess startet hvor jeg innså at den teologien, det gudsbildet jeg hadde vokst opp med, ikke var sunt. Det førte til at jeg ikke kunne tale sant om livet. Langt på vei måtte jeg leve et dobbeltliv. En løsning for å slippe unna, ble å spise seg stor og tykk. Det er ikke så enkelt som at kombinasjonen konservativt kristent miljø og homofil legning alene førte til overspising. Men uten å gå mer i detalj forstod jeg etter hvert at denne kombinasjonen hadde bidratt til psykisk uhelse. Jeg konkluderte med at hvis Gud var slik jeg hadde blitt fortalt, tilba jeg ham kun for evigheten. En Gud som er destruktiv for livet her og nå, kan jeg selvsagt ikke tro på.

[ Per Søetorp: – Det er mye svart/hvitt-tenkning innenfor kristenheten ]

Endelig helt ut av skapet

Januar 2016 kom jeg endelig helt og fult ut av skapet som en homofil som gjerne vil finne en mann å dele livet med. Jeg tror fortsatt på den oppstandne Kristus og betegner meg derfor som både bibeltro og konservativ kristen. Jeg er fortsatt medlem i frikjerka selv om jeg ikke er så aktiv før. Jeg har ikke møtt negative reaksjoner, er fortsatt glad i min menighet og vil den vel. Jeg tenker også at alle ledere på ulike nivåer som jeg har møtt opp igjennom ville meg vel. Vi er alle barn av vår tid.

Det var også helt fantastisk å være på Arena og Skjærgårdsgospel. Det var også en trygg og flott oppvekst å være en del av ungdomsmiljøet hjemme i frikjerka hvor jeg fikk opptre, være med i styrer, ulike komiteer og fant på mye gøy. Det var også fantastisk å leve internatlivet på Staffeldts hvor jeg fikk venner for livet. Det var flott å få mulighet til å synge sammen med gode musikere i Storsalen.

Jeg har ikke noe ønske om å ødelegge for Frikirken hvor det gjøres et flott arbeid. Jeg er fortsatt glad i Frikirken, min menighet og vil den alt godt. Jeg har ikke noe ønske om å være «saken» som splitter.

Jeg skulle gjerne kommet ut av det trange skapet som 21-åring og ikke som 41-åring

—  Jan Peder Amundrød

«Ren og rettferdig, himmelen verdig»

Men med den innsikt vi har nå, forventer jeg at Frikirken og andre frimenigheter i dag endrer syn i samlivsteologien. Jeg ønsker at unge homofile som vokser opp i frimenigheter eller kristne organisasjoner skal slippe å gå gjennom de prosessene jeg og andre i min generasjon har gått gjennom.

Jeg skulle gjerne kommet ut av det trange skapet som 21-åring og ikke som 41-åring. En forkynnelse som sier at homofile som lever i et forhold lever i synd og ikke i henhold til Guds vilje, er farlig og skadelig. Implisitt i dette synet ligger det en trussel om at man ikke blir frelst – kommer til himmelen.

Vi må kunne tale sant om livet og ikke skamme oss for den vi er. Det er ingen motsetning mellom det å leve som homofil og tro på den oppstandne Kristus. Vi troende homofile kan også på lik linje med alle troende heterofile med frimodighet si: «Ren og rettferdig, himmelen verdig er jeg i verdens frelser alt nu».

[ Frikirke-pastor: «Noen vil nok hevde at jeg er uegnet som pastor etter å ha lest dette» ]