Verdidebatt

En likegyldig holdning til hele kalaset

JUL: Er det så sikkert at mennesker som er traumatisert av barndommens julefeiring, ønsker å bli mint på hvilken tid på året det er hvor enn de går?

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Det var lille julaften, den aller første jula jeg jobbet i salgslokalet i Skippergata, og klokka var sånn ti over fire. Vi stengte fire. Det banket allikevel febrilsk på den låste glassdøra, så jeg låste opp og åpna på gløtt. Det var Anna, som solgte magasinet og krangla med meg daglig. Hun var en av veteranene blant jentene, Til tross for at hun ikke kunne være mer enn rundt halvveis i trettiåra. Anna var ikke kommet for å krangle. Tvert imot spurte hun nesten unnskyldende om å få lov til å bytte inn de siste julebøkene i penger, selv om klokka hadde passert stengetid.

Jeg sa at det skulle vi skulle vi selvfølgelig ordne. Det var tross alt lille julaften, og stengt de neste tre dagene. Hun takket da jeg kom ut på fortauet med pengene, og jeg sa at det skulle bare mangle, og god jul til deg.

Anna begynte å gråte. Sånn skikkelig. Hun hulket at hun ikke hadde en plass å gå. Ikke hadde en plass å sove, en gang. Hjertet mitt sank, og jeg var tom for ord. Hva sier man til det? Anna samlet seg sånn nogen lunde, og ga meg en rask klem. Da hun snudde og gikk, tok jeg meg selv i å nesten si god jul, igjen.

miljøarbeider og skribent for gatemagasinet Erlik Oslo, Even Skyrud.

Likegyldig holdning til hele kalaset

Under arbeidet med årets julebok intervjuet jeg mange av dem som etter hvert skulle selge den. Temaet var nettopp jul, eller rettere sagt juleminner. Alle jeg snakket med var mennesker med rus- og avhengighetsproblematikk. Noen av dem lever i aktiv rus, andre ikke.

Det som gikk igjen hos de fleste, var en ganske likegyldig holdning til hele kalaset: «Jo, jula i fjor var jo ganske fin. Da slapp jeg og kjæresten å være med familien, og kunne bare slappa av hjemme.» Andre hadde ingen spesielt gode minner å snakke om, ofte tvert imot. Skuffelse, fyll og krangling var deres tre nøtter, og de husket julinga bedre enn julestjerna.

Veldedige organisasjoner, bedrifter og gode samaritaner nærmest kaptes om å dele ut flest kilo marsipan og grøt til gatefolket.

—  Even Skyrud

Aldri er de svakeste svakere

Det var med samtalene friskt i minne, at jeg nok en gang opplevde at storsamfunnet omfavnet gatas folk i førjulstiden. Veldedige organisasjoner, bedrifter og gode samaritaner nærmest kaptes om å dele ut flest kilo marsipan og grøt til gatefolket. Journalister jaget etter brukere av byens lavterskeltilbud, så disse kunne fortelle om hvor trist det var at juletrefestene, julebordene og julefeiringene nok en gang var avlyst. Aldri er de såkalt svakeste i samfunnet svakere enn i adventstiden, tenkte jeg.

Men er det nødvendigvis verre å sitte alene på julaften, enn å være dønn ensom de 363 andre dagene i året? Trenger du virkelig julepølse, juleskinke, julemarsipan og juleskum nok til å fø en familie på fem, når du lever alene og på et eksistensminimum? Og er det så sikkert at mennesker som er traumatisert av barndommens julefeiring, nødvendigvis ønsker å bli mint på hvilken tid på året det er, hver time av dagen, hvor enn de går?

«Do they know it’s Christmas?»

Når gjengen på jobben min høflig takker nei til dagens femte glass med gløgg, går tankene til tidenes pinligste julesang: Band Aids «Do they know it’s Christmas?» fra 1984. Tekstlinjene om at det ikke kommer til å snø i Afrika denne jula, og at du må hjelpe de hjelpeløse, de som antagelig ikke en gang vet at det er jul, har mildt sagt stått seg dårlig. At mennesker i nød og krise først og fremst er mennesker, og vil behandles deretter, har de fleste av oss lært siden den gang. Også at det som skaper nød og krise sjelden er mangel på snø. Eller på gløgg, for den saks skyld.

Her er det på tide å komme med noen presiseringer, før jeg gjør meg upopulær hos både gjengen jeg jobber med og alle som er glad i dem. Jeg synes arrangementer som Alternativ Jul på folkets hus er helt nydelige, og jeg vet de er svært viktige for så veldig mange. Jeg synes det er flott at folk der ute bruker jula til å jobbe frivillig så andre får en fin jul. Jeg vet også at jula kan være ekstra tøff for dem som sliter fra før. Men jeg aner at det kan bli litt overveldende å gå fra å nesten være usynlig, til å bli sett av alle i lyset fra adventsstaken.

Noen ganger glemmer vi å spørre hva vi kan hjelpe med, for vi er så overbeviste om at akkurat nå, på denne tida av året, så ønsker alle akkurat det samme som oss

—  Even Skyrud

Historiefortellere som H.C. Andersen og Charles Dickens, dro i hjertesnora til folk, og brukte jula for å snakke om sosial urettferdighet og lidelse. I dag har mediene tatt opp arven etter de gamle mesterne, og skjønt at en trist julefortelling trykker på de riktige knappene hos høytidsstemte lesere. Også vil vi hjelpe, og hjelp trengs. Men noen ganger så glemmer vi å spørre hva vi kan hjelpe med, for vi er så overbeviste om at akkurat nå, på denne tida av året, så ønsker alle akkurat det samme som oss. Det kan ødelegge.

En helt vanlig torsdag

Samtalen på fortauet lille julaften fulgte meg gjennom hele julehelgen. Hvordan hadde Annas julefeiring sett ut? Hadde hun funnet et sted å sove? Var hun ensom? Var hun fortsatt like lei seg?

Da jeg møtte Anna igjen, denne gangen innendørs i salgslokalet, fortalte jeg henne om hvor vondt jeg hadde hatt av henne noen dager før. Om mine bekymringer og min dårlige samvittighet., og hvor vondt det var da hun gikk inn i jula på den måten. Hun lo, og ga meg en rask klem igjen. Hun husket å ha vært lei seg, men sa at jeg hadde misforstått situasjonen.

Hun hadde blitt frastjålet pengene sine den dagen vi møtes på fortauet, og derfor ikke fått kjøpt dopet hun trengte, og hun hadde vært abstinent og sjuk. Hun hadde også krangla med typen sin, blitt kasta ut av leiligheten og landa på fjeset. Det hadde vært en av de verste dagene i en lang, lang rekke dårlige dager, fortalte hun. Hun hadde begynt å gråte fordi hun ikke klarte annet, og kanskje fordi jeg var litt grei.

Det kunne vært en helt vanlig torsdag, og hun hadde vært like lei seg, forsikret hun meg om. Det var en helt vanlig torsdag for Anna, vet jeg nå.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt