Kirke uten prest, prest uten Gud?

Agnes Ravatn satte fyr på debatten om livssynsåpne seremonirom med å ønske seg kirken som ramme for avskjeden, gjerne med organist, men uten prest. Sturla Stålsett har tatt til orde for å anvende gjestfrihet som en metafor å jobbe videre med, med tanke på å åpne kirkene for flere.

Det er et godt innspill i debatten, men fordrer at man også gjennomtenker maktaspektet ved gjestfrihetsmetaforen: «Vert» og «gjest» impliserer at den ene er der på den andres velvilje. Det er i og for seg en sakssvarende beskrivelse i denne sammenheng. Samtidig vi må ikke glemme årsaken til at kirken i dag råder over alle de vakre byggene: Historien om tusen års dominans på livssynsmarkedet, og med det også en unik mulighet til å bruke fellesskapets ressurser til å bygge kirker over hele landet.

Kanskje er tiden nå inne for et regelverk som åpner kirkene for flere? Etter mitt syn er det en arv vi forvalter på vegne av hele fellesskapet.

[ Agnes Ravatn ber om begravelse uten prest: – Den kristne begravelsen er og blir en gudstjeneste ]

Kirke eller gymsal?

Og hva er vi egentlig redde for? Har vi en teologi som sier at det hellige kan bli besudlet av livssynsåpne seremonier, eller av troende som møtes rundt andre ritualer enn kirkens egne? Jeg tror ikke det. Det som kan være en reell fare, er at en åpning av kirkerommene kan bli en sovepute for kommunene rundt om i landet, slik at de ikke tar jobben og utgiften med å skape gode livssynsåpne alternativer. Kirkerommene er symboltunge, og «taler» i mange tilfeller vel så høyt som presten. Vi har ikke et reelt livssynsåpent samfunn før alle har mulighet til å velge.

Selv hører jeg med til dem som gjør til dels store tillempninger, dog med økende uro.

—  Aud Irende Svartvasmo

På sykehuset der jeg jobber har vi valgt å ikke vigsle det nye kirkerommet. Vi ønsker fleksibiliteten det gir å unngå å gjøre kirkerommet eksklusivt. Erfaringen, etter seks år med reell valgfrihet mellom kirke og livssynsåpent rom, er at kirkerommet benyttes mest. Vi leser ut av sporene som legges igjen i rommet at det er mange ulike former for trospraksis og søken etter stillhet som finner sted der. Dette er en observasjon, og må ikke oppfattes som et argument mot egne livssynsåpne rom. Det må være et reelt valg, og valget på bygda bør virkelig ikke stå mellom kirken og skolens gymsal.

[ Anita Reitan: «Vanskelig å forstå at en debatt om bruk av kirkerom handler om en rett til å ikke tro» ]

Prest uten Gud

I Oslo finnes det gode alternativer til kirkerommene. Likevel lever en side av debatten også her. Jeg får stadig oftere spørsmål fra pasienter og pårørende som vil at jeg skal forrette i gravferden. Samtidig uttrykkes det med rene ord at det ønskes minst mulig av det kirkelige ritualet.

I VL 9.12. tok Per A Nordengen til orde for at kirka bør tilby strippede gravferder. Jeg er enig med ham. Jeg ønsker meg også et gravferdsrituale som gir større rom for individuelle tilpasninger, og åpner for mer personlige seremonier. Jeg bidrar gjerne i en diskusjon om hvor mye som må være med for at en gravferd skal «passere» som kirkelig. Men så lenge ritualet er som det er, er vi altså forpliktet på det og bør vel ikke kalle våre kollegaer alterbokfundamentalister, om de er tro mot ritualet.

Det er nok lettere å ta presten ut av kirka, enn det er å ta kirka ut av presten.

—  Aud Irene Svartvasmo

Selv hører jeg med til dem som gjør til dels store tillempninger, dog med økende uro. Jeg er ikke så bekymret for å ikke følge loven. Menneskers behov må komme først og ritualet deretter. Som prest har jeg fått det sjelesørgeriske skjønn for å bruke det. Men jeg kjenner stadig oftere et ubehag over manglende respekt for min faglighet. Ville man sagt til en kirurg: Jeg vil gjerne at du opererer meg, men ser helst at du bruker minst mulig av prosedyren?

Større fleksibilitet

Ok, så er det kanskje å trekke det langt, for jeg tror jo ikke vår salighet i det hinsidige avhenger av et spesielt rituale. Jeg tror heller ikke at forkynnelsen for de etterlatte blir noe bedre om vi leser skriftsteder fra alle tre tekstgrupper, passer på å få med at vi også skal si noe om dommen og ha med «den lille bibel». Tvert imot mener jeg det er et handlingsrom der. Derfor ønsker jeg meg et rituale med større fleksibilitet: Et rituale som tillater meg å bruke fagligheten min til å skape mer personlig tilpassede seremonier, samtidig som teologien ivaretas.

Til spørsmålet om kirke uten prest, er det ikke vanskelig for meg å svare ja. Ønsket om prest uten «Gud og sånn», er vanskeligere. Det er nok lettere å ta presten ut av kirka, enn det er å ta kirka ut av presten. Det jeg er helt sikker på, er at jeg ikke er ferdig tenkt om disse temaene, og at vi bare er ved starten av en ny samtale om dem.

[ Bernt Oftestad: – Den norske kirke er ingen kirke ]