Verdidebatt

Karbonavgifter folk kan akseptere

KLIMATILTAK: Det er minst tre modeller for karbonprising som er bedre enn det regjeringen foreslår i Hurdalsplattformen.

Karbonavgifter er blant de aller mest effektive klimatiltakene. Det blir dyrere å slippe ut klimagasser, og relativt billigere å velge klimavennlig. Med de rette politiske rammene, er markedet uovertruffent i å formidle signaler til alle. Karbonavgiften bidrar til at det alltid vil lønne seg å produsere og forbruke klimavennlig. Samtidig holdes politikerne på armlengdes avstand, og hver enkelt kan gjøre sine egne valg, i møte med de endrede prisene.

Dessuten er karbonavgifter billig, til klimatiltak å være. Ved å angripe problemet direkte, slipper man fordyrende omveier via subsidier. Ved å velge kostnadseffektive klimatiltak blir det mer penger til andre forpliktelser eller satsninger. Vi skylder kommende generasjoner å kutte utslipp på den billigste måten.

Gard Løken Frøvoll, Samfunnsøkonom i Civita

Møter møtstand

Likevel møter klimaavgifter relativt stor motstand. Vi husker «de gule vestene», som demonstrerte mot Macrons forslag om å øke bensinavgiften. I Norge gikk Senterpartiet og Arbeiderpartiet til valg på å skjerme bilistene fra den økende karbonavgiften. I kommunevalget i 2019 førte bompengesaken til dannelsen av nye partier og krise internt i Solberg-regjeringen.

Hvorfor møter avgiftene motstand? For det første er avgifter like høye uavhengig av betalingsevne. Økt karbonavgift reduserer folks disponible inntekt. For dem som allerede har dårlig råd, kan det skape helt reelle problemer. Og dessuten er disse tilfellene potente politiske symboler for motstandere av avgiftene.

Hvorfor møter avgiftene motstand? For det første er avgifter like høye uavhengig av betalingsevne.

—  Gard Løken Frøvoll

For det andre er klimaproblemene globale, mens tiltakene primært innføres nasjonalt. Det er krevende å innføre høye avgifter i ett land, når varen er avgiftsfri eller til og med subsidieres i andre land. Dette er grunnen til at vi er avhengige av internasjonale avtaler for å nå verdens klimamål.

Heldigvis finnes det muligheter. En karbonavgift vil, i tillegg til å kutte utslipp, inndra penger fra befolkningen. Disse pengene kan brukes på måter som gjør karbonavgifter mer akseptable for folk. I et nytt Civita-notat beskrives noen slike modeller:

Modell 1: Inn i statsbudsjettet

Pengene inn i statsbudsjettet er dagens modell. Vi har allerede karbonavgifter i flere sektorer i Norge, som går inn i den ordinære statsbudsjettprosessen, og fordeles på vanlig måte i Stortinget.

Fordelen med denne modellen er at den er enkel og ikke krever ytterligere administrasjon. Stortinget prioriterer pengebruken hvert år, og det er ikke unaturlig at de også bestemmer hvordan disse inntektene skal brukes.

Statens inntekter fra karbonavgiften vil sannsynligvis se ut som en omvendt U-kurve, der inntekten først er lav fordi karbonprisen er lav, deretter øker og når en topp fordi prisen øker og samfunnet ikke er tilstrekkelig omstilt, og til slutt synker ned mot null når samfunnet har omstilt seg. Det kan i verste fall føre til at staten i oppgangs- og toppfasen pådrar seg nye varige utgifter, basert på en nåsituasjon som ikke vil vare. Når provenyet synker, vil offentlige utgiftskutt eller skatteøkninger, eventuelt andre løsninger, bli nødvendig, dersom statsfinansene skal holdes noenlunde intakt.

Modell 2: Avgift til fordeling

En annen modell er at inntektene betales likt og direkte tilbake til befolkningen. En slik modell kalles gjerne karbonavgift til fordeling (KAF).

Har man høyere inntekt, har man i snitt et høyere forbruk, og dermed høyere utslipp. Karbonavgiftene vil derfor i størst grad betales av de med høy inntekt og høyt forbruk. Samtidig er utbetalingen lik til alle. Dermed er KAF omfordelende, og siden flertallet slipper ut mindre enn snittet, vil et flertall tjene økonomisk på det.

Fordelen med KAF er at det er enkelt å forstå, og utbetalingene er synlige. Synlighet kan skape oppslutning om karbonavgiftene. En annen fordel med KAF er at det holdes utenfor det ordinære statsbudsjettet. Dermed slipper man at staten fristes til å pådra seg varige forpliktelser som skaper problemer når provenyet faller.

Modell 3: Skattereduksjoner

Karbonavgifter innføres for å rette opp en markedssvikt. Markedssvikten i dette tilfellet er at karbonutslipp har en kostnad, i form av klimaendringer, som ikke hensyntas i handelen som foretas. Karbonavgiften setter en pris (forsøksvis!) lik denne kostnaden, slik at markedssvikten rettes opp, og markedet fungerer mer optimalt. Dermed kan man si karbonavgiften er effektivitetsfremmende. I tillegg kan man oppnå en effektivitetsøkning ved å bruke avgiftsprovenyet på å redusere effektivitetshemmende skatter, for eksempel inntektsskatten.

Alle modellene er bedre enn den nye regjeringens modell

—  Gard Løken Frøvoll

Fordelen med dette er at vi kan utnytte ressursene i samfunnet bedre, og dermed produsere mer velstand. Å bruke et karbonavgiftproveny på skattekutt, fremfor å øke offentlige utgifter, vil dessuten bidra til å øke folks makt over og ansvar for eget liv, fremfor å øke statens størrelse og makt ytterligere.

Ulempen er at en slik ordning kan få noen uheldige sosiale utslag, hvis ikke disse kompenseres særskilt. Det er vanskelig å gi skattekutt til noen som knapt betaler skatt fra før, for eksempel fordi de lever på offentlige stønader eller har veldig lav inntekt. Det kreves sannsynligvis andre økonomiske støttetiltak for å ta vare på disse gruppene når avgiftene økes.

Mange gode modeller

Det er altså flere ulike modeller for tilbakebetaling og bruk av karbonavgiften. Alle modellene er bedre enn den nye regjeringens modell, der man ønsker å skjerme sosiale og geografiske grupper fra avgiftene. Dette bryter med prinsippet om at forurenser betaler, og vil føre til sløsing med ressurser, ved at klimamålene dermed må nås på andre og mer ressurskrevende måter.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt