Verdidebatt

Ble trosfriheten glemt under pandemien?

EVALUERING: Tros- og livssynssamfunnene har lojalt fulgt myndighetenes råd og regler. Likevel har beslutningstakerne utvist manglende forståelse for det rettslige vernet religionsfriheten har.

Kirkebenk

Det er mye å glede seg over og være takknemlig for: vi i Norge har tross alt klart oss relativt godt under pandemien.

12. mars i fjor var tros- og livssynsmiljøene raskt ute med å ta sin del av dugnaden, og har gjort det vi har kunnet for å støtte myndighetene og samfunnet i en krisesituasjon. Tros- og livssynssamfunn har blant annet fungert som en informasjonskanal ut til mennesker og grupper det ellers er vanskelig å nå. Samtidig har vi strukket oss langt for å finne alternative måter å ivareta våre medlemmers behov for tilknytning og deltakelse i sine tros- og livssynsfelleskap.

Dialogen med myndighetene var lenge fraværende, men ble etter hvert bedre. Vi har både vært opptatt av å være lojale gjennom krisen, men også utfordre deler av myndighetenes håndtering som har rammet tros- og livssynsutøvelsen. Det er ikke til å stikke under stol at det har vært et krevende krysspress å stå i.

Når den første delen av krisen nå synes å være overstått, er det imidlertid klart at det er tid for evaluering. En slik evaluering vil sette oss som samfunn bedre i stand til å møte eventuelle nye kriser.

Manglende forståelse

Et sentralt ankepunkt fra tros- og livssynssamfunnenes side gjennom pandemien er det vi forstår som en manglende forståelse og etterlevelse fra myndighetenes side av det rettslige vernet religionsfriheten har, og en manglende forståelse for denne rettigheten som en sentral og viktig verdi.

Dette synet støttes nå av den utredningen advokatfirmaet Wiersholm har foretatt på bestilling av flere trossamfunn og organisasjoner, hvor myndighetenes restriksjoner av trosutøvelsen gjennom pandemien har blitt vurdert opp mot den kollektive religionsfriheten.

Grensegangene mot menneskerettighetene i en krisesituasjon er vanskelige. Det støttes blant annet av Arnfinn Bårdsen, dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som i Dagens Næringsliv tidligere i høst sa at «Menneskerettssidene av covid-19 har så mange fasetter. Fremover blir vi nødt til å gå opp viktige grenseganger for hva myndighetene kan og ikke kan gjøre i tilsvarende situasjoner. Dette er et utfordrende utviklingsarbeid for Domstolen, å tydeliggjøre de overordnede rammene ved nye kriser og fortsette å bidra til å sikre stabilitet i Europa.»

Det er ikke til å stikke under stol at det har vært et krevende krysspress å stå i.

Tros- og livssynssamfunnene i Norge har ingen interesse av å reise sak mot myndighetene for å klarlegge dette. Likevel peker Bårdsen på et viktig poeng, nemlig at vi må lære av erfaringene fra denne krisen, og at grensegangene må trekkes slik at vi er bedre rustet som samfunn ved neste korsvei. Den juridiske utredningen vi har bestilt bidrar til dette.

Myndighetenes skjønn

Retten til å utøve sin religion eller sitt livssyn i fellesskap med andre ligger i kjernen av religions- og livssynsfriheten, som er forankret både i Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Begrensninger av denne friheten er kun tillatt innenfor visse rammer, og det er særlig kravet om at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig – proporsjonalitetskravet – som vi mener det har vært grunn til å stille spørsmål ved.

Myndighetene vil utvilsomt ha en stor skjønnsmargin når det kommer til vurderingen av hvilke begrensninger i religionsfriheten som er nødvendige for å ivareta liv og helse under håndteringen av en pandemi. Skjønnsmarginen er likevel ikke ubegrenset og vil endres over tid.

Det stilles strengere krav til inngrep som gjennomføres flere måneder inn i pandemien enn i en tidlig fase. Dette innebærer at det skal mindre til for at et belastende eller svakt begrunnet inngrep anses uforholdsmessig på et senere tidspunkt av pandemien enn et tidligere.

Fastmonterte seter: kritikkverdig

På bakgrunn av dette mener vi at innstrammingen av nasjonale smitteverntiltak i november 2020, åtte måneder inn i pandemien, var svært kritikkverdig. Da ble det innført et nytt skille i antallsbegrensningen for arrangementer. Arrangementer uten «fastmonterte seter» fikk langt strengere antallsbegrensninger enn arrangementer med «fastmonterte seter». Kirkebenker og bønneplasser ble ikke regnet som «fastmonterte», uavhengig av «arrangørenes» vilje og evne til å sikre avstand mellom deltakere.

Dette rammet i stor grad tros- og livssynssamfunnene hardt, og begrensningene medførte at religiøse arrangementer i stor grad ikke kunne gjennomføres. I januar og februar 2021 var antallsbegrensningen på slike arrangementer ti deltakere i hele landet.

Innstrammingen av nasjonale smitteverntiltak i november 2020, åtte måneder inn i pandemien, var svært kritikkverdig.

Vilkåret om «fastmonterte seter» fremstod da, som nå, som vilkårlig og urimelig, ikke minst da konsekvensene faktisk rammet arrangementer med et særlig rettslig vern, slik som religiøse «arrangementer».

Myndighetene har tatt hensyn til en del andre virksomheter. Dette illustrerer at det ikke var nødvendig med altomfattende begrensninger på møteplasser og aktiviteter av hensyn til smittevern, men at det i bunn og grunn var et spørsmål om prioritering.

Det særskilte vernet innebærer at myndighetene i alminnelighet vil ha en større plikt til å legge til rette for gjennomføringen av religiøse arrangementer enn for mange andre typer arrangementer. Det fremstår usikkert om, og i så fall i hvilken grad, myndighetene tok hensyn til og vurderte forholdet til religionsfriheten, herunder inngrepets forholdsmessighet – og det er flere momenter som taler for at dette inngrepet i religionsfriheten ikke oppfylte kravet til nødvendighet og forholdsmessighet.

På tide med evaluering

Vi både ønsker og trenger en grundig evaluering av både tros- og livssynssektorens og myndighetenes innsats under pandemien.

Vi er takknemlige for den jobben norske myndigheter har gjort siden mars 2020. Samtidig er det tid for å si tydelig fra om det som ikke var godt nok. Det må vi ta lærdom av. Slik kommer vi styrket ut av krisen, og slik står vi bedre rustet i møte med nye utfordringer.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt