Det er med stor undring jeg nå leser debatten om at eldre kirker ønskes benyttet til livssynsåpne begravelser og at enkelte ønsker begravelse i kirke uten prest. To ønsker som for meg oppleves som uforståelige og umulige.
Uforståelige i den forstand at et gammelt, historisk kirkebygg aldri kan bli noe annet enn det, uavhengig av om den fortsatt er vigslet eller i bruk. Uansett hvordan vi vrir og vender på gamle kirkebygg, forblir de jo nettopp det – kirkebygg.
Og det er umulig å forstå at vi får en livssynsåpen begravelse i en kirke ved å fjerne presten. Kirkerommet rommer selv symbolikk og historie som vitner om tro, noe som bokstavelig talt kan sitte fast i veggene, så det er i beste fall naivt å tro at begravelsen blir nøytral ved å fjerne presten.
At vi i Norge er på vei mot et mer livssynsåpent samfunn med mindre andel av troende mennesker, er en erkjent realitet for alle. Kristendommen står ikke lenger like sterkt i samfunnet som tidligere tider og kirken har ikke lenger den sentrale posisjonen som før. Men det betyr vel ikke det samme som at vi kan endre synet vårt på tro og kirke. Vi kan velge å ikke tro og la være å delta i kirkelige handlinger, men vi kan vel ikke omgjøre kirkebygget til det vi selv ønsker at det skal være?
[ Agnes Ravatn ber om begravelse uten prest: – Den kristne begravelsen er og blir en gudstjeneste ]
Lurer oss selv
Som tidligere ikke-troende var jeg selv lite oppmerksom og opptatt av hva et kirkerom inneholdt og hva det symboliserte. For meg var kirken rett og slett et sted for opplevelser. Ikke i form av søndagsgudstjenester, men julekonserter og andre kulturelle arrangementer. For meg var kirken rett og slett et konsert- og kulturlokale. Med den tankegangen er det lett å redusere kirken til et seremonilokale uten åndelig tilknytning.
Som tidligere ikke-troende var jeg selv lite oppmerksom og opptatt av hva et kirkerom inneholdt og hva det symboliserte.
— Anita Reitan
Med utgangspunkt i et ikke-troende tankesett kan kirken lett forbindes med andre ting enn kjernevirksomheten, noe jeg tror kan gjøre det mulig å ønske kirkebygg til ikke-kirkelige seremonier. Siden gamle kirker ofte kan by på fine naturomgivelser, stemningsfulle rom og akustikk som kan gi frysninger, er det lett å forstå at det er ønskelig å bruke disse byggene til seremonier som også er livssynsåpne.
Men er ikke det å lure oss selv? La oss blende av omgivelsene og glemme hva det egentlig er snakk om. For vi vil vel aldri kunne løsrive oss fra at dette er et kirkerom? Rom som vitner om tro og som ønsker å legge til rette for nettopp det. Og for tilhengere av livssynssåpne seremonier, må vel det bli feil.
Gjensidig åpenhet
Som troende har jeg blitt mye mer oppmerksom på hva et kirkerom er og hva det innebærer. Kirkerommet legger til rette for å finne fred og det er et sted som kan gi deg pusterom. Et rom hvor du kan utøve tro alene eller i felleskap med andre. Et sted tilrettelagt for gudstjeneste, ulike kirkelige handlinger og aktiviteter. Men også et sted for ettertanke eller samtale.
Gjennom utallige besøk i ulike kirker har jeg i dag fått en helt annen respekt for kirkerommet, og jeg vil ikke lenger redusere det til et kultur- og konsertlokale. Kirkerommet er så mye mer enn det med sin historie, symbolikk og ritualer. Selv argumenter som økonomi vil ikke endre på det. Uavhengig av hvem som betaler for rehabiliteringen av våre gamle kirker, vil ikke statusen på våre kirker endres. De vil forbli kirker knyttet til tro og kristendom.
Jeg vil ikke lenger redusere det til et kultur- og konsertlokale.
— Anita Reitan
Og dette handler ikke om manglende gjestfrihet. En gjestfri kirke som viser åpenhet og raushet mot alle mennesker er i mine øyne en selvfølge. Kirken bør være åpen også for mennesker med en annen tro og overbevisning. Dette er noe av det jeg selv satte mest pris på i min spede start som kirkegjenger. At jeg fikk komme som den jeg var og ikke ble etterspurt en tro. Men fortjener ikke en åpen og gjestfri kirke også å bli møtt med åpenhet? At de som ønsker å bruke den, respekterer den for det den er? For bør ikke en slik åpenhet være gjensidig?
Gud holdes utenfor
Guds kjærlighet er stor, men om det føles riktig for tilhengere av livssynsåpne seremonier å bruke dette som et argument for å åpne opp for deres seremonier i kirken, er jeg usikker på om faller i god jord. For er det ikke nettopp dette de ønsker å holde utenfor. At Gud og tro ikke er en del av verken seremonien eller rommet? Og hvis vi som kristne tenker at å åpne opp kirkerommet er i tråd med Guds kjærlighet, så vil jo dette både kunne oppleves påtrengende og provoserende.
Og det er her jeg virkelig undrer meg over om dette er riktig vei å gå. Om kirker og dets innhold i det hele tatt kan brukes til livssynsåpne seremonier?
Jeg mener det nå er viktig å stanse opp og tenke over hvilken vei vi ønsker å gå med våre gamle kirker. Skal vi redusere kirkene til å bli nøytrale kulturbygg på lik linje med kulturhus eller skal vi ivareta dem som det bygget de var ment som. Å bruke argumenter «som retten til å ikke tro» for å benytte kirker til livssynsåpne seremonier og gjennomføre begravelser i kirke uten prest, faller i grunn på sin egen urimelighet. Kirke, prest og tro hører på et vis sammen og det blir vanskelig å forstå at en offentlig debatt om bruk av kirkerom nå handler om en rett til å ikke tro.
Vi kan ikke bare ta oss til rette i samfunnet og endre vår kulturarv og historie etter eget godt befinnende. Våre gamle kirker vil forbli kirker, uansett hva vi skulle ønske at dem var.