Snublesteiner – for å trå riktig

Hver dag går jeg gatelangs til og fra jobb. Hver dag skritter jeg over åtte snublesteiner i messing – med åtte navn. Åtte minnesmerker utenfor nr. 11. Hver gang minnes jeg de jødene som bodde der, som ble deportert med båt, sendt til Auschwitz – og drept. Gasset ihjel.

Hver gang jeg passerer adressen, har jeg tenkt at jeg må finne ut hvem disse personene var.

Hverdagsliv

Nå har jeg sett bilder av dem, lest om dem, og sett dem for meg. I utgangspunktet ligner de personene jeg ser der i dag: En som stresser seg ut gjennom porten med sykkel eller barnevogn, folk med varer fra butikken på andre siden, eller eieren av Teslaen som står parkert utenfor inngangen, andre eller tredje dag på rad, med gul lapp på frontruten.

Tidspress, innkjøp, bringe og hente, parkeringsbot. Hverdagsliv, bare forskjøvet i tid og historie.

Har dagens borgere bekymringer, er det selvsagt ikke i nærheten av den frykten og den håpløsheten de jødiske familiene måtte føle den dagen de ble hentet. Foreldre som mine foreldre, ektefelle som min egen, og barn som like godt kunne vært mine.

[ – Kirken må si unnskyld til jødene ]

Redselens gate

Kjøpmannen Isak Leib Jelaawitz, deportert en vinterdag i 43. Drept 3.3.43. Det er et bilde av ham, sittende på trappa i hvit skjorte og press i buksene. Han har et lite barn ved siden av seg. Han klapper på en hund, og hun holder på en liten paraply. Den lille jenta, i sommerkjole, med knestrømper og lakksko, er klar for å møte den nye dagen. Kontrasten til det som kom, er like dramatisk som den er utilgivelig.

Den rolige Langes gate, min stubb fra og til jobb, var en gang Redselens gate

—  Ottar A. A. Løvik

Den rolige Langes gate, min stubb fra og til jobb, var en gang Redselens gate nr. 11, der jødene, bare fordi de var jøder, skulle ydmykes, fjernes og tilintetgjøres. Jeg har dristet meg til å kikke inn porten og oppover i trappeløpet. Jeg ser dem for meg, tyske soldater eller norsk politi som stormet opp, banket på dørene, og tvang dem ut til ventende biler. Ikke et smil. Ikke et trøstende ord. Bare frykt.

[ Håper å pusse snublesteiner blir en tradisjon i den mørkeste måneden ]

Støpt i fortau og trapper

Rundt om i byen er det det tilsvarende historier, likelydende opplevelser, og over hele landet skal det i dag være 721 plater, støpt ned i fortau og trapper, som skal minne oss alle hvem de var, og hva andre var i stand til å utføre.

Initiativet til snublesteinene, «Stolpersteine», kom i 1993 fra den tyske kunstneren Gunter Demnig: Først ment som enkeltstående minnesmerker og kunst til ettertanke, men som nå teller 75.000 steiner i over 26 europeiske land.

Den 26. november, datoen for den største deportasjonen av jøder fra Norge, er det lagt opp til ulike markeringer. Og hvert år, den 25. november, pusses hver snublestein for å minnes personene bak navnene, men også for at vi alle skal se bedre, hvor vi går – og hvor vi trår.

[ Skolebøkene fremstiller jøder primært som ofre ]