Debatten går om prestetjenesten egenart og hvilke veier som bør åpnes inn dit. Slik jeg ser det, kan man ikke tale om prestetjenestens mange sider uten først å understreke hva en prest er og hva som er det sentrale i tjenesten. Jeg vil begynne her – med få ord riktignok – før jeg sier noe om den mye omtalte «profetveien».
Den dype motivasjonen
Vi må være ærlige. Det er mange positive elementer i prestetjenesten, men ikke lett å være prest, særlig ikke over et helt livsløp. I dag er det dessuten lite støtte å få fra samfunnet omkring og i en anerkjent status.
Meningsfylt blir tjenesten bare om motivasjonen knyttes til ydmykt å bære Kristi kors og evangeliets fane i medgang og motgang. Det dobbelte kall (det egne subjektive og kirkens objektive) må derfor aktivt knyttes til det bekjennelsesgrunnlaget som bærer tjenesten, og ikke til urealistiske forventninger.
[ Mener «profetveien» svekker presteprofesjonen ]
Riktige forutsetninger
Gode personlige egenskaper kan ikke holde tjenesten oppe gjennom et helt liv, selv om disse nok blir stadig viktigere. Den særlige utfordringen i dag kommer med økt styrke fra vekslende hold som ønsker at nettopp deres pastorale idealer blir tilfredsstilt i egen prestekontakt.
Jeg er samtidig også bekymret for det generelle kunnskapsnivået i dagens presteskap, som gjør at intellektuelle og faglige utfordringer ikke alltid blir møtt på en relevant og perspektivrik måte i en tid der mange er opptatt av akkurat dette.
Her har flere kollegaer – på fakultetsnivå og ellers – pekt på vesentlige ting og faren for at den akademiske hovedvei smuldrer bort.
Teologi som universalløsning?
Kan da faktisk det teologiske utdannelsesnivået være det som bærer prestetjenestens utfordringer i gode og onde dager? Jeg mener dypest sett nei. Særlig gjelder det om dette intellektuelle grunnlaget ikke knyttes tett til den daglige utfoldelsen av troens grunnlag og vekst som tjenesten innebærer.
Det er dessverre et faktum at noen med de fastlagte formelle kvalifikasjoner ikke blir prester i ånd og sannhet
— Tor Johan S. Grevbo
Denne må skje på en fintfølende og kreativ måte i møte med svært ulike mennesker og situasjoner. Det er dessverre et faktum at noen med de fastlagte formelle kvalifikasjoner ikke blir prester i ånd og sannhet (selv ikke etter biskopens samtale og ordinasjon).
Teologisk og kirkelig sett er det ingen selvfølge at alle med det fastlagte utdanningsnivået intakt, skal bli prester. Samtidig vil jeg absolutt kjempe for å gjøre døren høy om det ikke ødelegger for prestetjenestens identitet.
«Profetveien» som begrenset hjelp
I den aktuelle – og også kritiske – kirkelige situasjonen må kirken ta i bruk konkrete innspill fra ulikt hold som styrker prestetjenesten og dens sentrale, åndelige egenart. Jeg mener at ett av de viktige – uansett den aktuelle mangelen på prester – er en vei til prestetjeneste for eldre kandidater etter biskopenes inngående vurdering og søknad, altså den som med et meget upresist uttrykk har vært kalt «profetveien».
Jeg påstår å kunne uttale meg kompetent om dette, blant annet etter å ha sittet et par år i Evalueringsnemnda der slike søknader havner. Der dybdeintervjuet jeg også mange kandidater, som jeg har vært med på både å si ja og nei til. De med ja fikk da mulighet for et tilpasset teologisk påbygg.
Hele tiden var mitt grunnsyn at bare om slike kandidater styrket kvaliteten i presteskapet – eller som minimum opprettholdt det generelle nivået – kunne de slippe igjennom.
Gode prester
Det kan nok ha vært gjort noen glipp underveis, på samme måte som ved den tradisjonelle veien til prestetjeneste. Vurderingen har ikke vært enkel. Min utvetydige påstand er likevel: Noen av de absolutte beste prestene i Den norske kirke er blitt hentet inn langs den alternative muligheten.
Både i forkynnelse, sjelesorg, gudstjenesteliv, undervisning, kirkelige handlinger og åndelig veiledning m.m. har jeg gjennom slike prester møtt en svært kvalifisert tjeneste som jeg bøyer meg for i glede og respekt.
[ Stor landsoversikt: Her manglar det flest prestar – nokre område er «knallrøde» ]