Misjon i forandring
DET NORSKE MISJONSSELSKAP: Mye av det som er gjort skulle vi så gjerne ha sett ugjort. Når det er en umulighet, klamrer oss til den nest beste; at vi har lært. Takket være ny kulturforståelse og misjonærbarna.
FRA VESTEN TIL RESTEN: Det var ikke uvanlig at norske misjonærer ble båret på bærestol på vei til forkynneroppdrag i regnskogen. Her er misjonær Sigvardt Lauritz Wetterstad, hans kone Constance Amalie Wetterstad og deres barn. De var misjonærer på Madagaskar fra 1888 til 1919. I dag tenker man helt annerledes om misjon, påpeker NMS-lederen. (VID Misjons- og diakoniarkiv)
Marit Mjølsneset / Misjonsarkivet / MHS
Hva vil det si å drive misjon? Svaret vi gir i dag er helt ulikt det som ble gitt da NMS ble opprettet i 1842. Ny forståelse av verdifulle kulturer andre steder i verden, sterkere samarbeidspartnere og sårede misjonærbarn har vært med på å gjøre oss klokere.
Halvannet år med pandemi har gitt både norsk misjon og våre samarbeidskirker rundt i hele verden mulighet til å reflektere over hvordan misjonsarbeidet framover skal drives. Det er mange tanker og ideer, men grunntanken er fortsatt den samme: Vi trenger hverandre – vi er et verdensvidt kristent fellesskap. Kristne med ulik etnisk og kulturell bakgrunn kan gjensidig berike hverandre.
Jeg vil trekke fram tre faktorer som har ført til at tenkningen rundt misjon har forandret seg.
Bestill abonnement her
KJØP
