Hva vil det si å drive misjon? Svaret vi gir i dag er helt ulikt det som ble gitt da NMS ble opprettet i 1842. Ny forståelse av verdifulle kulturer andre steder i verden, sterkere samarbeidspartnere og sårede misjonærbarn har vært med på å gjøre oss klokere.
Halvannet år med pandemi har gitt både norsk misjon og våre samarbeidskirker rundt i hele verden mulighet til å reflektere over hvordan misjonsarbeidet framover skal drives. Det er mange tanker og ideer, men grunntanken er fortsatt den samme: Vi trenger hverandre – vi er et verdensvidt kristent fellesskap. Kristne med ulik etnisk og kulturell bakgrunn kan gjensidig berike hverandre.
Jeg vil trekke fram tre faktorer som har ført til at tenkningen rundt misjon har forandret seg.
Fra Vesten til resten
For det første var tankegangen i norsk misjons spede begynnelse «fra Vesten til resten». Misjonærer fra Norge og andre vestlige land reiste til Asia, Afrika og Sør-Amerika med evangeliet. De hadde et ønske om å gi videre det de selv hadde fått. Noen var i tillegg som kulturbevarende oppdagelsesreisende, som tok vare på lokale språk, fortellinger og kultur.
I andre sammenhenger ble kulturell rikdom og åndelige erfaringer i de landene misjonærene kom til, forkastet, neglisjert og nedvurdert. Med i bagasjen hadde misjonærene ikke bare Bibelen og et kristent verdisyn, men også en solid dose med vestlig kultur.
NMS ble stiftet for å sende og underholde misjonærer. Våre utsendinger kom til byer og landsbyer med budskapet. I Misjonsarkivet på VID finnes det flere bilder av misjonærer som blir båret på bærestol på vei til forkynneroppdrag i regnskogen og andre avsidesliggende steder. I pionertiden var det ikke lokale kristne å samarbeide med. Men etter hvert som det ble etablert nasjonale kirker, ble det klart at lokale kristne hadde langt bedre forutsetninger for å formidle evangeliet i sin sammenheng.
[ Synes misjonsorganisasjoner er tause i debatten om misjonærbarn ]
Forsømte misjonærbarn
Misjonærbarna ble i lang tid forsømt. Vi kan unnskylde oss med at misjonen var barn av sin tid, men først og fremst må vi lære av de feilene som er begått. Fram til Berit Dahl og andre sto fram, eksisterte det en tankegang om at misjonskallet var viktigst, at barnas behov måtte vike for foreldrenes kall.
Vi i NMS er ikke stolte over at det var et eget barnehjem i Stavanger der barn av misjonærer bodde mens foreldrene var ute i misjonens tjeneste. Vi er heller ikke stolte over ordningen med internatskoler, der barn og foreldre ble skilt fra hverandre i lange perioder. Det er mange barn som har betalt en altfor høy pris for at foreldrene skulle kunne leve ut sitt misjonærkall.
Mange av misjonens ordninger er blitt kastet på historiens skraphaug de siste årene.
— Helge S. Gaard
Da NMS hørte historier fra sårede misjonærbarn forsøkte vi oss først med en ordning med hjemmeskole for de minste barna og flybårne besøk for de eldre. Men da alvoret gikk opp for oss, ble hele ordningen med internatskoler lagt ned. Det er grunn til å rette en takk til dem som tok denne kampen og lærte norsk misjon denne leksen.
Mange av misjonens ordninger er blitt kastet på historiens skraphaug de siste årene. Det sitter mange enkeltpersoner, både i våre samarbeidsland og her i Norge, med store og dype sår på grunn av feilvurderinger. Mye av det som er gjort skulle vi så gjerne ha sett ugjort. Men siden det er en umulighet, må vi klamre oss til den nest beste; at vi har lært.
Hvilken kunnskap er det NMS sitter igjen med etter nesten 180 år med misjon?
Færre misjonærer
For det første er tallet på norske misjonærer redusert. For NMS sin del er tallet på utsendinger mindre enn en tidel av det vi sendte ut på 1980-tallet. Det faktum at mange av de kirkene vi samarbeider med både er sterke og ressursrike på dedikerte kvinner og menn, gjør behovet for norske utsendinger mindre
Vi må også erkjenne at utgiftene til lønn, opphold og reise for misjonærer etter hvert tok en altfor stor del av misjonens inntekter. I perioder var det minimalt med penger som kunne brukes til prosjekter som var viktige for kirken og sårbare grupper.
Det som tidligere har vært en Blenda-hvit stab er i ferd med å bli et fargerikt fellesskap
— Helge S. Gaard
Eksempelvis kan jeg nevne Madagaskar, der NMS i perioder har hatt store «misjonærkolonier». I dag har vi bare en håndfull utsendinger til dette landet. Derimot støtter vi prosjekter og aktiviteter i en helt annen størrelsesorden enn vi gjorde da «misjonærtettheten» var på det høyeste. Jeg vil sterkt understreke at misjonærenes tilstedeværelse var en berikelse og ressurs for det lokale kirkearbeidet, men vi må heller ikke underslå det faktum at ressursbruken på mange misjonærer også har redusert muligheten til å satse på andre prosjekter som kunne ha brakt evangeliet lengre.
[ Normisjon: Mange misjonærbarn bærer på en lidelseshistorie som vi har et moralsk ansvar for ]
Ikke bare hvite misjonærer
Vi har også lært at en misjonær ikke nødvendigvis er en hvit nordmann som har krysset grenser og bosatt seg på et fremmed kontinent. Vi ser at misjonærer fra våre samarbeidskirker reiser til naboland eller land der kirken ikke står sterkt. NMS støtter flere sør-sør-misjonærer gjennom våre samarbeidskirker.
Dessuten er det ikke lenger slik at en ansatt i NMS nødvendigvis skal være etnisk norsk. Nå i høst har vi ansatt to rådgivere med afrikanske bakgrunn. En av disse skal jobbe i Afrika, den andre på hovedkontoret i Norge. Det som tidligere har vært en Blenda-hvit stab er i ferd med å bli et fargerikt fellesskap, til velsignelse for oss nordmenn, men også for våre samarbeidspartnere.
Hjemmeboende misjonærbarn
Lærdommen fra skolesaken er dyrekjøpt. NMS har de siste tiårene ikke lagt opp til at barn og foreldre skilles fra hverandre i misjonens tjeneste. Internatskolene i flere land er blitt omgjort til internasjonale kultursentre der mennesker med ulike bakgrunn lærer av hverandre. De familiene som nå reiser ut, får tilbud om skolegang for barna i direkte nærhet til der familien bor.
Vi ønsker å unngå at et opphold i et misjonsland blir et sår i et barnesinn som det tar et helt liv å bearbeide.
— Helge S. Gaard
Vi sender heller ikke ut barnefamilier ukritisk. I samarbeid med foreldrene og pedagogiske faginstanser forsøker vi å se så langt inn i fremtiden som mulig. Vi ønsker å unngå at et opphold i et misjonsland blir et sår i et barnesinn som det tar et helt liv å bearbeide.
Misjon i 2021
Når NMS i dag skal definere hva vi satser på, bruker vi denne formuleringen: «Sammen deler vi troen på Jesus, utrydder fattigdom og bekjemper urettferdighet». Det er misjon i 2021.
[ Erling Rimehaug: «Fortsatt merker vi manglende vilje til å forstå jødenes stilling og synspunkter» ]