Vi bærer ansvaret

Takk til Berit Dahl, for påminnelsen om at vi som misjonsorganisasjoner ikke skal forholde oss i taushet når den vonde historien om misjonærbarn som har opplevd omsorgssvikt og overgrep, kommer fram i lyset igjen (VL 26.10.21).

Det var blant annet taushet og fortielse vi ønsket å ta et oppgjør med da vi gjennomførte Normisjons misjonærbarnundersøkelse i 2008. Vi ønsket å få den vonde virkeligheten fram i lyset som vi etter flere møter med voksne misjonærbarn forstod at var der, og som Lene Ask beskriver i sterke bilder i tegneserieboka O bli hos meg.

Denne virkeligheten handler både om omsorgssvikt, overgrep og om den vonde atskillelsen fra foreldrene, som har satt så smertefulle og dype sår i manges liv.

Det moralske ansvaret

Undersøkelsen bekreftet det vi ante, at mer enn en fjerdedel av alle som svarte på undersøkelsen satt med slike vonde opplevelser. Møtet med mange av disse nå voksne misjonærbarna har gjort dypt inntrykk. De bærer med seg en lidelseshistorie som de skulle vært spart for og som vi som misjonsorganisasjon må bære et moralsk ansvar for.

Det moralske ansvaret innebar blant annet at vi i 2008 tok et grundig oppgjør med måten vi hadde driftet internatskolene på gjennom misjonshistorien. Det var alt for få ansatte, de ansatte fikk en urimelig oppgave i å skulle ivareta et helhetlig ansvar for internatskolebarn med altfor dårlige rammevilkår.

Som arbeidsgiver skulle vi også ha hatt bedre kvalitetssikringsrutiner og kontrollrutiner. Dette er et ansvar vi som organisasjon bærer, ikke foreldrene. Vi tok også i 2008 et viktig oppgjør med den praksis internatskolene medførte i form av atskillelse mellom barn og foreldre, all sorg og savn som det medførte, og som for mange har medført brutte eller ødelagte relasjonelle bånd også i voksen alder.

[ Lene Ask tegner misjonærbarnas traumer ]

Et oppgjør med kallsforståelsen

Vi leste det Lilly Walle skrev i Vårt Land om den skyld hun føler for belastningene barna hennes ble påført gjennom misjonærtjenesten. Vi gjenkjenner denne følelsen fra samtaler med foreldre til misjonærbarn i egen organisasjon.

Det er viktig for oss å si at denne skylden skal foreldrene ikke bære alene. Foreldreansvaret kan vi ikke ta fra dem, men vi som organisasjon må bære ansvaret for at systemet var lagt til rette på misjonens premisser, ikke på barna og foreldrenes premisser.

Til foreldre som var ute for oss på den tida og som bærer smerten over de valg de tok, vil vi si: Dere gjorde som forventet av misjonen.

—  Vestel Haga og Bjerva

Vi er også ansvarlig for at foreldrene møtte en forkynnelse og forventning om å sette kallet til misjonstjeneste foran alle andre kall i livet, og dermed ble satt i en umulig skvis. Mange foreldre følte at de ikke hadde noe annet valg enn å sende barna til internatskole, hvis de ikke skulle svikte Gud.

En slik kallsforståelse er det stor grunn til å være kritisk til. Vi kan ikke se at misjonærkallet står over andre kall i Bibelen. Relasjonen til Jesus kommer først, dernest de jordiske kall Gud har gitt oss i livet, inkludert foreldrekallet.

[ Lilly (94) tar et nådeløst oppgjør med seg selv som misjonær og mor til syv barn ]

Foreldre fikk et umulig valg

Så mener vi fortsatt at Bibelen forkynner kallet til misjon. Det formidler vi frimodig som misjonsorganisasjon, og vi sender fortsatt ut misjonærfamilier til tjeneste i andre land. Men de rutiner vi har i dag, tilsier at fokuset på barna skal komme først. Ingen skal måtte skilles fra sine barn for å kunne utføre misjonærtjeneste.

Det skal legges til rette for at barna får gode oppvekstsvilkår. Det er i dag en legitim grunn til å avbryte en misjonærtjeneste at barna over tid ikke finner seg til rette og situasjonen går utover deres psykiske helse og trivsel. Dette ble verken forstått eller formidlet på 1950-tallet og framover, og det må organisasjonen bære ansvaret for.

Til foreldre som var ute for oss på den tida og som bærer smerten over de valg de tok, vil vi si: Dere gjorde som forventet av misjonen. Dere ble satt i en umulig valgsituasjon, og vi som organisasjon bærer et tungt ansvar for det. Vi ønsker å gjøre vårt beste for at sår skal leges og relasjoner om mulig kunne repareres.

Et kontinuerlig oppgjør

I høst har vi i Normisjons ledelse igjen fått en bekreftelse på at det fortsatt finnes voksne misjonærbarn i vår organisasjon som ikke ble en del av det oppgjøret som ble tatt i 2008. Det er fortatt noen som ikke har fått fortalt og bearbeidet sin historie, ikke fått en mulighet til å få oppreisning.

Berit Dahl har et viktig poeng i at det oppgjøret som misjonsorganisasjonene har tatt ikke må være et punktum, men et kontinuerlig oppgjør. Vi må snakke om det og skrive om det som en integrert del av misjonshistorien.

Vi må snakke om det og skrive om det som en integrert del av misjonshistorien.

—  Vestel Haga og Bjerva

Da vil vi sannsynligvis oppleve at det med jevne mellomrom kommer voksne misjonærbarn til oss og forteller vonde historier som til nå ikke har blitt fortalt. Det er de velkommen til. De skal ikke gå alene med barndommens smerte. Foreldre som kjenner på skyld over de valg de tok, er også velkommen til å ta kontakt og samtale om det.

Vi har som ledelse i Normisjon et ønske om å dele den smerten som både barn og foreldre bærer på, fordi vi som organisasjon er medansvarlig for at de ble påført denne smerten.

Nærværende vond virkelighet

Vi erkjenner at det er lett å forbigå i taushet det som er ubehagelig og skambelagt i vår egen historie. Kanskje er det den mekanismen som har slått inn, når vi ikke brukte anledningen som kom til å kommentere boka til Lene Ask offentlig.

Vi har nok tenkt at det oppgjøret vi tok i 2008 fortsatt lever i organisasjonens og misjonsfolkets bevissthet. Men vi ser at det ikke automatisk skjer, og at det derfor er viktig å ta det opp.

Lene Asks bok er et viktig bidrag til igjen å minne oss på at internatskoleoppveksten ikke bare er historie, men for en del både barn og foreldre fortsatt er en nærværende vond virkelighet som preger livet.

[ Hvordan kan en far etterlate barna på barnehjem og bli borte i ti år? ]