Fare for uniformering

Etter å ha lest om The Send er jeg urolig. Jeg er ikke urolig for selve ideen med en storsamling for ungdom der de får en opplevelse utenom det vanlige og bli berørt av Guds kjærlighet, men jeg er bekymret for hvordan voksne ser på ungdommelig iver. Voksne har sviktet før.

Da jeg var ungdom, hadde jeg garantert blitt med på The send. Min bekymring handler ikke om å bremse ungdommers engasjement, men om risikoen for uniformering. For promoteringen av The Send kan oppfattes som et ensrettet budskap som ikke favner ungdoms individualitet, personlighet og preferanser.

Når ungdom på konferansen har lovet at de skal gå «all in» så legges det er enormt ansvar på deres skuldre, de risikerer å bli ytrestyrt av «hypen» fra konferansen, og de voksnes heiarop for «all in» kan i verste fall gjøre at ungdommene glemmer å lytte til sin egen stemme.

Pokeruttrykk

«All inn» er pokerutrykk. Du satser alt du har og eier i en pott i et hasardiøst spill med egne ressurser, men du kan også bløffe, når kortene du har på hånden er svake. Med andre ord er det stor usikkerhet knyttet til pokeruttrykket «all inn». Det er ikke en garanti for noe som helst. Slik sett minner poker om livet, hvor vi føler at vi må bløffe for å være med i spillet.

Problemet med budskapet til The Send er at det er «all in» for alle uansett hvilken ungdom det er snakk om. Denne uniformerende språkbruken og dikotomien om alt eller ingenting gir kun plass til en ytrestyrt agenda og en livsvisjon som alle må følge, og gir ikke plass for enkeltungdom å være indrestyrt og gå i sitt tempo.

Ungdommers pågangsmot kan være inspirerende for oss som er mer «satt» – for eksempel i klimakampen, det er inspirerende å se hvordan ungdom «gutser». Det et supert når ungdom blir engasjert for en sak større enn seg selv, men det må være ut fra en indre motivasjon hvis det skal være godt for dem å være i engasjementet over tid.

[ David Sviland: «Viss eg var tenåring, hadde eg garantert blitt med på The Send» ]

Trygge voksne

Jeg skulle ønske at jeg selv hadde trygge voksne forbilder rundt meg som var en brems da jeg som ung ofret alt for altoppslukende visjoner formulert av andre. Og at disse voksne hadde veiledet meg til å lytte innover.

Det viktigste for slike voksne ville vært nysgjerrigheten på akkurat mitt indre landskap og fokuset deres ville vært på hva jeg trengte som menneske og som troende. I stedet ble det et ukritisk og ytrestyrt «all in» for meg. Jeg skulle frelse så mange som mulig, men tok ikke godt vare på meg selv. Jeg lyttet ikke til min egen stemme, for den hadde ikke fått lyd.

Problemet med budskapet til The Send er at det er «all in» for alle uansett hvilken ungdom det er snakk om.

—  Hans Erik Vigdel

Vi som er voksne i dag kan være opptatt av noe annet enn «all inn», og slik være den støtten hver enkelt ungdom trenger i møte med The Send. For trygge voksne er først og fremst opptatt av at enkeltungdom har det godt med selv og med andre, midt i ungdommelig iver, enten den handler om idrett, klima eller frelse.

Jeg er redd for at voksne som selv har mistet gnisten skyver ansvar for kirkevekst og misjon over på de unge, men det ansvaret kan bli for stort å bære.

Sammen om misjonen

Når trygge voksne heller bedriver skattejakt hos enkeltungdom, da tror jeg vi kan få mange ungdommer som på ulikt vis og med sin ulike personlighet er engasjert for evangeliet gjennom et helt liv.

Det engasjement bør ikke vekkes gjennom manipulering, men støttes av voksne som spør ungdom: Hva betyr troen i ditt liv? Hva er viktig for deg og hvordan har du lyst å bidra til at flere kan ta del i troen? Samt presisere at misjon er noe vi som tror er sammen om, unge og gamle. Og at menneskers frelse ikke er ungdommens ansvar, det er Guds ansvar. I et perspektiv der Gud er avhengig av at ungdom må gå «all inn» for at det skal skje noe, fremstår Gud ganske liten og hjelpeløs.

I et perspektiv der Gud er avhengig av at ungdom må gå «all inn» for at det skal skje noe, fremstår Gud ganske liten og hjelpeløs.

—  Hans Erik Vigdel

Inspirert av foredragsholder Oddvar Vignes har jeg et råd til all ungdom som skal på The Send: «Finn deg sjølv, før andre gjer det». Og er du heldig har du voksne rundt deg som kan hjelpe deg med akkurat det.

Jeg ønsker å ha tillit til at organisasjonene som står klare til å ta imot ungdom under The Send og i tiden etterpå, er såpass selvkritiske at de kan hjelpe ungdom til å forvalte et eventuelt kall på en trygg og god måte.

[ Disse ungdommene går helhjertet inn i omstridte The Send ]