Verdidebatt

Bekjennelser fra en kristenfundamentalist

TRO: Mange teologer og prester prøver å trylle vekk elefanten i kirkerommet. Men verdens viktigste spørsmål er og blir: Hvor har du tenkt å tilbringe evigheten?

At jeg har endt opp som kristenfundamentalist lå ikke i kortene. Jeg, en silkeramp fra et ikke-religiøst miljø på Oslo Vest?

Forklaringen er enkel: Jeg ble aldri kvitt ordene som presten i Ullern kirke leste opp for meg og de andre konfirmanter en gang i tiden. Det var Jesus-ordene: «Jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten ved meg!» Disse ordene ble liggende og romstere i bakhodet. Til slutt måtte jeg finne ut om mannen fra Nasaret kunne være den han ga seg ut for å være.

Det ble en reise ut over komfortsonen. Til slutt måtte jeg bøye kne for Kristus og overgi meg til ham. Dét er en lengre historie, men der og da sa jeg omtrent følgende: «Jesus; skal jeg først være en kristen, så vil jeg være en skikkelig kristen. Hjelp meg til å bli en helhjertet etterfølger av deg.» Det var 18-åringens bekjennelse og bønn.

Jørgen Aass

Lausannepakten

Nærmere 60 år etter er jeg fortsatt «all in». Det er egentlig ingen annen måte å være etterfølger av Jesus på, vil jeg påstå. Når jeg er sammen med kristenledere fra Asia, og hører hva de gjennomgår for sin tros skyld, og hva de opplever av tegn og under i sine tjenester, blir jeg enda mer overbevist om det. Det jeg har til felles med disse, og de minst 700 millioner vekkelseskristne verden over, er synet på Bibelen som Guds ord.

Lausannepakten uttrykker det slik: «Disse skriftene er i sin helhet det eneste skrevne Guds ord, uten feil i alt det slår fast og den eneste ufeilbarlige norm for lære og liv.» Der evangeliet fosser frem gjelder Guds ord som sant.

Vi gleder oss over fremgangen der ute, men underkommuniserer at aktørene er fundamentalister. For når begrepet «fundamentalist» dukker opp her til lands, så er det stort sett dette bibelsynet, og bibeltroskapen som følger med, det går om. Og ordet «fundamentalist» klinger ikke godt i norske ører.

Klassisk kristendom

Jeg blir en suspekt person, etter min oppfatning basert på et vrengebilde. Jeg har lært barna mine at det å følge Jesus er å ære og glede Gud og å velsigne og hjelpe mennesker. Man blir ingen dårlig samfunnsborger med slike idealer. Bergprekenen runger i bakgrunnen: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel mot dem som hater dere og be for dem som forfølger dere!»

En bibeltro kristen vil per definisjon underordne seg alt det Jesus sier «og trofast holde seg til apostlenes lære». Her ligger nøkkelen til å forstå disse kristne, som det var langt flere av før. Nå utgjør de ca fem prosent av Norges befolkning – et tall jeg vil komme tilbake til.

Skal man gi meg og denne minoriteten i samfunnet en merkelapp, så må det være «klassisk kristne».

—  Jørgen Aass

Skal man gi meg og denne minoriteten i samfunnet en merkelapp, så må det være «klassisk kristne». Det er historisk treffende og det ville bygge ned murer. For min egen del må jeg legge til at jeg alt for ofte svikter idealene, jeg synder som det heter i kirken. Men jeg kan be om tilgivelse og starte med blanke ark.

Min Gud og Far er en nådig Gud. Dertil har han sendt oss en hjelper, Den hellige ånd, som gir oss kraft og veiledning underveis. Gudsbildet mitt gjør vandringen her på jorda både trygg og spennende.

Misjonsbefalingen

Folk flest liker ikke at jeg går rundt og tror på Bibelens Gud og tar hans ord på alvor. 54 prosent av Norges befolkning er «skeptiske til sterkt troende kristne» ifølge Integreringsbarometeret 2020. Litt rart uttrykk kanskje, men jeg tror det går på akkurat dette.

Ikke at jeg virker truende eller farlig, men at jeg stiller med et verdensbilde som ikke er kompatibelt med deres. Ja, kanskje underkjenner mye av hva de selv tror på. Folk liker ikke sånt, da kan «sterkt troende» og «fundamentalist» være greie merkelapper å ty til.

For meg personlig betyr ikke det så mye, men det gjør selvfølgelig formidlingen av evangeliet vanskeligere. For det er jo saken: Jesus befaler oss som tror (svakt eller sterkt) å gå ut til hele verden og formidle det glade budskapet om hans død og oppstandelse for våre synders skyld.

Livets to utganger

Hvorfor kom egentlig Jesus til jorden? Jo, vi har lært at det var for å ta på seg, og sone, vår synd. Den synd som skiller oss fra en hellig Gud. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv», står det skrevet. (Joh 3, 16)

Opp til nylig har dette gudsordet vært lest i alle begravelser. Det samme ordet peker også mot elefanten i kirkerommet i dag: Livets to utganger. Det snakkes det ikke høyt om lenger.

Mange teologer og prester prøver å trylle vekk elefanten, men det finnes altså 275.000 nordmenn som ikke lar seg rokke

—  Jørgen Aass

Verdens viktigste spørsmål

Her kommer mine fem prosent inn. Ifølge KIFOs store undersøkelse fra 2019, er dette den andel av befolkningen som tror at vi enten blir frelst eller går fortapt. Nå er det slik at Jesus advarer sine tilhørere på det kraftigste mot fortapelsen. På 19 forskjellige steder i evangeliene finner vi hans strenge og advarende ord om dette.

Mange teologer og prester prøver å trylle vekk elefanten, men det finnes altså 275.000 nordmenn som ikke lar seg rokke, og mange unge fyller på i rekkene. De fleste av dem vil, som meg, prøve å hjelpe så mange som mulig inn på himmelveien. Vi snakker om «nød» for menneskers evige skjebne. Det ligger godt innenfor klassisk kristendom og kjennetegnet f. eks. Hans Nielsens Hauges virke.

Slike kristne, med denne «nøden», forblir en prøve på hvor tolerante vi nordmenn egentlig er. Motstrøms folkeflertallet og mye av presteskapet, er min bekjennelse – og jeg tror jeg har disse klassisk kristne med meg – at verdens viktigste spørsmål er og blir: Hvor har du tenkt å tilbringe evigheten?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt