Bekjennelser fra en kristenfundamentalist
TRO: Mange teologer og prester prøver å trylle vekk elefanten i kirkerommet. Men verdens viktigste spørsmål er og blir: Hvor har du tenkt å tilbringe evigheten?
FRELSE OG FORTAPELSE: – Elefanten i kirkerommet i dag er livets to utganger. Det snakkes det ikke høyt om lenger, skriver Jørgen Aass, som kaller seg klassisk kristen og som undrer seg over hvordan begrepet «kristenfundamentalist» tolkes i dagens ordskifte.
Petros Karadjias / Ap / NTB / Morten Marius Larsen
At jeg har endt opp som kristenfundamentalist lå ikke i kortene. Jeg, en silkeramp fra et ikke-religiøst miljø på Oslo Vest?
Forklaringen er enkel: Jeg ble aldri kvitt ordene som presten i Ullern kirke leste opp for meg og de andre konfirmanter en gang i tiden. Det var Jesus-ordene: «Jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten ved meg!» Disse ordene ble liggende og romstere i bakhodet. Til slutt måtte jeg finne ut om mannen fra Nasaret kunne være den han ga seg ut for å være.
Det ble en reise ut over komfortsonen. Til slutt måtte jeg bøye kne for Kristus og overgi meg til ham. Dét er en lengre historie, men der og da sa jeg omtrent følgende: «Jesus; skal jeg først være en kristen, så vil jeg være en skikkelig kristen. Hjelp meg til å bli en helhjertet etterfølger av deg.» Det var 18-åringens bekjennelse og bønn.
Bestill abonnement her
KJØP
