Jeg vokste opp med Vårt Land (VL) i mitt barndomshjem på Åndalsnes på 1950-tallet, og har lest avisa nesten hver utgivelsesdag i snart 60 år. Jeg lærte å lese som syvåring, ved bl.a. å øve på ord og setninger som sto under bildene i VL.
Noen år senere, på siste halvdel av 1960-tallet, opplevde jeg VL som en støtte og inspirator, da jeg omtrent var den eneste som bekjente meg som kristen i min skoleklasse og på fotballaget. I VL fant jeg stoff som gav meg frimodighet og næring for min tro, og som viste meg at jeg tilhørte et mye større og bredere fellesskap av kristne ungdommer.
Jeg husker også hvor stort det var for meg å møte journalist Kjell Hagen høsten 1972, da jeg var med en større gruppe ungdommer fra Norge, sammen med flere tusen fra hele verden, på kurs og evangeliseringskampanje i regi av Youth with a Mission (Ungdom i Oppdrag) under OL i Munchen. VL hadde sendt sin egen journalist for å dekke begivenheten, noe som ble gjort med entusiasme. Han og mange av de daværende journalistene var folk jeg så opp til og hadde stor tillit til.
Er blitt mindre relevant
Jeg har fortsatt å lese VL helt frem til i dag, men må innrømme at avisen for meg gradvis har fremstått som mindre interessant og relevant. Ledelsen hevder på den ene side at VL skal være «nøytral» i teologiske anliggender, men min opplevelse er at den motarbeider det en kan kalle «konservativ» kristendom.
Avisens definisjon av begrepet er ikke entydig, og VL overlater ofte til leseren selv å tenke ut hvilke menigheter, organisasjoner og personer som kommer inn under dette, eller lignende negative begreper som brukes. Særlig sterke ord bruker avisen hvis den kan klistre en virksomhet eller arrangement til «amerikanskinspirert, evangelisk konservativ kristendom».
[ Forsvarer «all in»-forkynnelse: – Ikke usunt bare fordi det kan misbrukes ]
Dekningen av The Send
For meg er VL sin dekning av planene for The Send i Telenor Arena 25. juni neste år illustrerende. I stedet for å omfavne og støtte opp om et slikt arrangement, har avisen jevnlig fylt sine spalter med negative og advarende artikler fra teologer, psykiatere, forskere og «Trump-eksperter».
Ved å lese VL kan en få inntrykk av at The Send er det mest farlige og forførende arrangement som planlegges i Norge neste år. Det er nesten ikke til å tro. Når en ser på talerlisten, blir det enda mer uforståelig. En del av kritikerne advarer med sterkt følelsesmessig engasjement, uten at de selv redegjør for sine egne teologiske utgangspunkt.
Jeg er utrolig begeistret for The Send, og tror det kan bli til stor velsignelse for det kristne ungdomsarbeidet i Norge og Norden.
— Kåre Hegle
Problemet for de som i dag står i spissen for kristent ungdomsarbeid, er vel ikke at de unge er for entusiastiske og engasjerte, eller at de er for frimodige og for proklamatoriske? Utfordringen er vel heller at det i dag er knalltøft for mange å stå frem med en kristen bekjennelse på skoler, universitet og arbeidsplasser?
Mange blir derfor tause og holder sin tro for seg selv. Dette er antagelig ikke en problemstilling som VL eller kritikerne av The Send er opptatt av?
Behov for ny ungdomsvekkelse
Engasjement hører ungdommen til. Jeg husker misjonslederen Broder Andreas sin kommentar på 1970-tallet, da det ble rettet kritikk mot noen for å være altfor entusiastiske: «Det er lettere å kjøle ned en fanatiker, enn å varme opp et lik».
Jeg er utrolig begeistret for The Send, og tror det kan bli til stor velsignelse for det kristne ungdomsarbeidet i Norge og Norden. Vår tid har et desperat behov for en ny ungdomsvekkelse, og spesielt min generasjon må aktivt be om at dette skal komme.
Samtidig må vi støtte de unge som i dag står i fremste rekke for å nå tenåringene med det gode budskap om Jesus. Jeg håper Vårt Land vil være en bidragsyter til dette.
[ Disse ungdommene går helhjertet inn i omstridte The Send ]