Kirkens syn på dødfødte har i stor grad fulgt samfunnsutviklingen

«Vi hadde stor fokus på kampen mot abort, men vi så ikke sammenhengen mellom behandlingen av barnet i mors liv og behandlingen av dødfødte.» Dette sa biskop Per Lønning i et intervju i 2009.

Uttalelsen av nå avdøde Lønning åpner for nødvendig refleksjon om hvordan kirken har sett på dødfødte. I boken Hvor ble du av, mitt barn? går jeg inn i dette. Boken bygger på intervju med 32 foreldre som har mistet barn ved fødsel fra 1951-2002. Den ser på endringene som samfunn og kirke har vært igjennom i forhold til fødselsomsorg, sorgarbeid og ritualer.

Kirkens syn på dødfødte

29. september i år kom første del av rapporten til utvalget som skulle undersøke leirskredet i Gjerdrum desember 2020. «Onsdag 30. desember 2020, rett før klokken fire om morgenen, gikk det et stort kvikkleireskred ved Ask i Gjerdrum kommune. Skredet førte til at elleve mennesker inkludert et ufødt barn omkom.» (Regjeringen.no, 29.9.21).

I tiden etter raset, etter hvert som de savnede ble funnet, ble ufødte Isak stadig nevnt i mediene. Er omtalen av Isak tidstypisk? Ville man brukt de samme ordene for 40 eller for 200 år siden?

Det er gjort funn av esker med aborterte fostre i mange kirker

—  Bent-Inge Misje

Kirkens syn på dødfødte og den kirkelige praksis har i stor grad fulgt samfunnsutviklingen. I middelalderen var kirken den ledende ideolog, og samfunnet tilpasset seg kirkens normer. Før reformasjonen fikk ikke dødfødte ligge på kirkegården, siden de ikke var døpt.

Luther hadde et mildere syn, men barna fikk fortsatt ikke egen grav. Det oppstod ulike måter å behandle dødfødte på – blant annet gjemte man dem inne i kirken. Det er gjort funn av esker med aborterte fostre i mange kirker, som Eidsborg gamle stavkyrkje, Kvinnherad kyrkje og Urnes gamle stavkyrkje. Da Røldal stavkirke ble restaurert i 1920-årene, fant man over 100 esker. Familiene ønsket at barnet skulle ligge på vigslet område og få fred. I eskene er det ikke skille mellom ufullbårne og fullbårne.

[ Etterlyser liturgi for dødfødde: – Ville gjort meg tryggare ]

Sykehusene overtar

Gradvis la samfunnet flere føringer, og kirken tilpasset seg. For eksempel startet kirken med å registrere dødfødte i kirkebøkene i år 1800. Utgangspunktet var medisinsk og politisk – man ønsket redusert barnedødelighet og større rekruttering til militæret.

Etter hvert ble det vanlig at dødfødte fikk anonym grav. De ble lagt i andres kister etter avtale med involverte familier. Skikken holdt seg så lenge hjemmefødsler var normalen. På 1950-tallet ble fødeavdelingene ved sykehusene utbygget, og hjemmefødsler ble mer uvanlig.

Barna ble ofte lagt i andres kister, uten at noen fikk vite det.

—  Bent-Inge Misje

Sykehusene videreførte de gamle gravferdstradisjonene, men nå anonymisert og byråkratisert. Mødrene måtte dra hjem. Sykehuset skulle ivareta gravferden. Barna ble ofte lagt i andres kister, uten at noen fikk vite det. Man har funnet kister med opptil 18 barn sammen med avdøde som var offisielt gravlagt. Praksisen foregikk uten at kirken engasjerte seg.

«Sykehusets eiendom»

Etter krigen ble det et sterkere fokus på fødselsomsorg. Barnedødeligheten i Norge var den høyeste i Norden. Likevel tok det lang tid før synet på dødfødte endret seg. En fødselslege forteller:

«Vi forsøkte å hjelpe og støtte dem. Det var imidlertid ikke mye vi kunne gjøre. Barna ble behandlet slik man var vant med å gjøre det. Det vanlige var å legge dem i fellesgraver. Bestemmelsene lå utenfor klinikken. I starten var det også ukjent for kirkegårdspersonale med egne graver for dødfødte. Tidligere hadde ikke dødfødte noen høy status. Det skjedde en endring i starten på 1990-tallet.»

En sykepleiestudent i Hammerfest som mistet sitt barn under fødselen, sier: «Vi var jo utrolig lojale overfor systemene. Vi fikk ikke noen alternativ da vi skulle ta farvel.» Hun kjente rutinene ved sykehuset. «Man skulle tro at barna var sykehusets eiendom.»

De ble lagt på vent, og gravlagt sammen med den første som døde i nærmiljøet.

—  Bent-Inge Misje

De ble lagt på vent, og gravlagt sammen med den første som døde i nærmiljøet. Etter at datteren hennes døde, kikket hun i dødsannonsene for å se hvem hun kunne komme til å bli gravlagt sammen med. Da en mann døde på samme tid, tenkte hun: «Han var en fin mann, jeg hadde hatt ham som pasient på sykehuset.»

Heller ikke nå engasjerte kirken seg spesielt. En annen mor sier: «Barnet mitt var ikke registrert noen steder, akkurat som om det ikke eksisterte. Dette er litt motstridende. Kirken er veldig imot abort, men babyen vi mister, betyr ingen ting. Det er forskjell på ord og handling. De er ikke, det er helt umenneskelig, det er jo et lite menneske som har levd.»

[ De valgte bort sin egen sønn. Så valgte de å begrave ham ]

Foreldrene reagerer

Så ble det altså en forandring mot slutten av 1980-tallet. Foreldre reagerte på at helsevesen og myndigheter skulle ha ansvar for deres dødfødte, og at de selv ble holdt utenfor. Tenkningen om sorg og sorgbearbeidelse var også i endring. Dette, samt flere komponenter, førte til at det ble vanlig å gravlegge dødfødte i egen grav. Men hva med dem som ingen visste hvor lå?

I 2006 sendte Kultur- og Kirkedepartementet et rundskriv som gav foreldre tillatelse til å få innsyn i hvor deres barn var lagt, selv om de lå i andres graver. Heller ikke nå skjedde endringene etter kirkelig initiativ. Det var TV2 som satte saken på dagsorden gjennom dokumentaren «Dei anonyme barna.» Programmet førte til en rekke henvendelser fra foreldre som lette etter sine barns graver.

Programmet førte til en rekke henvendelser fra foreldre som lette etter sine barns graver.

—  Bent-Inge Misje

Jurister i Kirkedepartementet var i tvil om hvordan de skulle håndtere dette. Skulle man ta mest hensyn til gravens eier, som uten å ha blitt spurt, hadde fått anonyme barn i sin grav, eller ta mest hensyn til foreldrene? «Hadde bestemmelsen utelukkende blitt lagt til byråkratiet, ville denne endringen ikke blitt gjort, men endringen ble bestemt politisk,» sier tidligere ekspedisjonssjef i kirkedepartementet, Ole Hermann Fisknes.

Dette skjedde under ledelse av statsråd Trond Giske. «Presset fra foreldrene ble så stort at loven ble endret. All sympatien lå hos foreldrene, hensynet til eieren av graven var underordnet,» fortsetter Fisknes.

En familie blir begravet

I dag forsøker Den norske kirke å bøte på tidligere tiders feil ved å gjennomføre symbolske gravferder. Dette har vært til stor hjelp for mange. Uttalelsen fra Per Lønning i 2009 maner til ettertanke om hvordan kirken skal forholde seg på dette området når det gjelder oppfølging av familier og ritualer og i etisk refleksjon om menneskelivet.

I dag forsøker Den norske kirke å bøte på tidligere tiders feil ved å gjennomføre symbolske gravferder.

—  Bent-Inge Misje

Tilbake til Gjerdrum, og til Gjerdrum kirke 15. januar 2021: Det er begravelse for en familie på fire. Prest Jakob Furuseth sier i minnetalen:

«Vi er samlet her i dag for å ta farvel med Bjørn-Ivar, Charlot, Alma og Isak. Avtrykket og tomrommet de etterlater seg i venner og familie, er stort. Alma var viktig for familien, og hadde rukket å knytte nære kontakter til andre barn og voksne i Gjerdrum barnehage. Isak var en som alle gledet seg til å bli kjent med.»

Og videre: «Så ser vi i dag to bårer. Det er fordi de to små, Alma og Isak, ligger på armen til hver av sine foreldre, inn imot midten, og sånn vil de også bli liggende i graven etterpå.»

[ Sykehusprest: «Jeg har lyttet til mange aborthistorier. Her er min» ]