I Vårt Land den 14. oktober formidler Rut Helen Gjævert velformulerte spørsmål og påstander om The Send. I denne artikkelen skal jeg forsøke å reflektere over noen av momentene hun løfter frem.
Gjævert er kjent fra dokumentarserien Frelst på VGTV i 2016, hvor hun forteller historien om å miste seg selv. Dette er en historie mange bør lytte til fordi den forteller noe viktig.
Ungdom i Oppdrag (UIO) var ikke del av Gjæverts dokumentarserie, og var derfor i utgangspunktet heller ikke en del av Frelst-debatten. Likevel, som leder for UIO var det naturlig for meg i 2016 å gi en respons. Jeg gjenkjente nemlig flere av aspektene Gjævert beskrev, både i eget og andres liv, noe jeg skrev ærlig og åpent om i blant annet Vårt Land.
Jeg har sjeldent fått så mange meldinger fra ukjente mennesker som etter disse innleggene. De ville fortelle sin historie. Noen kom fra mennesker med bakgrunn fra UIO, men flere sammenhenger var representert – og ikke alle som tok kontakt hadde kristenkarismatiske bakgrunner.
Det året brukte jeg mange timer på å lytte til menneskers historier, hvor mennesker fortalte hvordan de hadde blitt påført sår i en sammenheng som egentlig skulle virke legende.
[ Rut Helen Gjævert: «Når unge ofres på misjonens alter» ]
Ingen ny tematikk
Tematikken i Frelst-debatten var ikke ny for oss i Ungdom i Oppdrag. Den hadde vært en pågående samtale hos oss i mange år før 2016. Og fordi vi jobber med formbare, unge mennesker, som akkurat har tatt sine første steg ut i voksenlivet, er det helt nødvendig å snakke grundig, åpent og ærlig om potensielle fallgruver. Og her hjalp blant andre Gjævert oss.
I 2019 lanserte jeg boken Når Gud er taus. Selv om denne boken ikke refererer til Frelst-debatten, er den likevel skrevet med denne debatten som en del av et usynlig bakteppe. Målet med boken var å artikulere en slitesterk og bærekraftig tro for unge mennesker, også når livet er vanskelig og Gud oppleves borte.
Så når Gjævert nå spør om vi ikke har lært noe fra Frelst-debatten, så er jo svaret at det har vi
— Andreas Nordli
I 2017 presenterte Høyskolen Diakonova (nå VID) en rapport om UIO. Dette var en rapport vi hadde bestilt fordi vi ønsket at ekstern kompetanse kunne vurdere vår organisasjonskultur og samtidig gi oss råd om hvordan vi kunne bli en bedre organisasjon. Selv om vi opplevde konklusjonene i rapporten til en viss grad tilfredsstillende, var det flere funn i rapporten som hjalp oss til å forstå bedre.
Så når Gjævert nå spør om vi ikke har lært noe fra Frelst-debatten, så er jo svaret at det har vi – og lærdommene kommer selvfølgelig fra et betydelig bredere spekter enn bare denne debatten, de er akkumulert gjennom mange års arbeid. Noen av disse ble for øvrig presentert i forskjellige innlegg under Frelst-debatten i 2016, mens andre ble omtalt i media i etterkant av rapporten fra Høyskolen Diakonova.
[ Helge Simonnes: «The Send-sporene skremmer» ]
«All in»
Gjævert stiller flere gode spørsmål. La meg forsøke å ta tak i noe av det viktigste: Hva betyr det å gå «all in»?
Når vi snakker med unge mennesker om å gå «all in», så ligger Guds nåde i bunn som et nødvendig premiss. «All in» er på mange måter synonymt med å være «helhjertet». Dette betyr at jeg kan komme til Gud med hele hjertet mitt – med hele meg og hele min historie. Han aksepterer meg, med alt det gode og alt det vanskelige dette representerer.
Som en konsekvens av Guds aksept, ønsker vi å si ja til at Jesus skal være herre i våre liv. Og dermed kan vi svare ja på Guds kall; blant annet til bekjempelse av urettferdighet og at evangeliet skal formidles til andre mennesker. Samtidig er kallet mye bredere enn bare dette. Og som en del av kallet vil vi også si nei til likegyldighet og passivitet.
Jeg erkjenner at vi ikke har vært flinke nok til å definere hva som ligger bak begrepet «all in».
— Andreas Nordli
Jeg erkjenner at vi ikke har vært flinke nok til å definere hva som ligger bak begrepet «all in». Og selv om vi har snakket mye om dette internt, så er Gjæverts innlegg en god påminnelse: Dette burde vi gjort bedre eksternt.
Så er det også slik at virkeligheten og gudsbildet tolkes gjennom «brillene» vi bærer – summen av våre relasjoner, historie og erfaringer: dersom vi forstår Gud som en slavedriver som pisker oss rundt, så er et slikt begrep selvfølgelig krevende. Derfor er det nødvendig at vi også formidler et gudsbilde der Gud er en god far som gjennom misjonsbefalingen inviterer oss til å være hans medarbeidere. I dette ligger også et helhetlig kristent menneskesyn – der vi først og fremst er skapt i Guds bilde som hans barn.
[ David Sviland: «Viss eg var tenåring, hadde eg garantert blitt med på The Send» ]
Om å ofre mennesker
Gjævert er redd for at mennesker ofres på misjonens alter. Denne frykten deler jeg. Og nettopp derfor trenger vi å være varsomme med hvordan unge mennesker utfordres.
På The Send vil vi være konkret i våre utfordringer, og gjennom de ulike norske samarbeidsorganisasjonene får alle som vil tilbud om personlig oppfølging. Så får Gud være ansvarlig for resultatene. Derfor vil vi for eksempel aldri sette oss mål om antall mennesker som skal bli frelst. «Vekkelsen» ligger ikke på mine skuldre. Det er Guds ansvar.
Gjævert er redd for at mennesker ofres på misjonens alter. Denne frykten deler jeg.
— Andreas Nordli
Vi skal heller ikke etablere en organisasjon. The Send er et enkeltmøte i Telenor Arena som vi håper vil samle kristne fra ulike sammenhenger i Norge og Europa, hvor hovedmålgruppen er 18-30 år. Deltagerne som kommer på The Send skal reise hjem i etterkant, enten til studenthybelen sin eller til mors kjøttkaker. De skal hjem til sine menigheter, kristne ungdomsgrupper, skolelag eller ungdomskor, og hjem til sine arbeidsplasser eller studiesteder. Og så håper vi at noen vil oppleve å bli berørt av Guds kall og deretter finne sin plass i et kristent arbeid enten i sine nabolag, for vanskeligstilte barn, på sine skoler og studiesteder eller i misjonstjeneste i et annet land.
Premisset vårt har hele veien vært at innholdet på The Send Norge skal representere bredden i forkynnelsen i norsk lav- og frikirkelighet.
[ Tar The Send i forsvar: – Det er «mainstream evangelisk kristendom» ]
Ikke galt å forkynne misjonskall
Jeg forstår det som et underliggende premiss at Gjævert mener det er potensielt usunt å forkynne radikal etterfølgelse og utfordre unge mennesker til å leve helhjertet for Gud. Jeg ønsker ikke være med på et slikt premiss. I så fall måtte vi kansellere mange av Jesu egne ord i Det nye testamentet. Vi ønsker å formidle at Gud kan bruke unge mennesker, at Gud tror på dem og at det er rom for alle. Dette er det samme kallet som Gud har gitt alle kristne i alle generasjoner gjennom hele kirkens historie.
Å ikke skulle kalle unge mennesker til forsakelse og etterfølgelse vil være et dramatisk brudd med både Bibelen og kirkehistorien.
— Andreas Nordli
I denne kallsforståelsen har vi lært fra både kirkefedrene og kirkehistorien, for eksempel Zinzendorfs korsteologi, Mor Teresas omsorg for de fattige, Hudson Taylors kontekstualisering, Johannes av Korsets formidling av sjelens mørke natt, Athanasius’ inkarnasjonsteologi og Asbjørn Aaviks hellige uro.
Å ikke skulle kalle unge mennesker til forsakelse og etterfølgelse vil være et dramatisk brudd med både Bibelen og kirkehistorien. Men dette kallet må formidles på en måte som ivaretar hele mennesket – ikke bare hva det kan utrette og gjøre. Hvis ikke blir mennesket degradert til et objekt, og en slik forkynnelse representerer ikke et kristent menneskesyn.