Tragedien handler om deg og meg

For meg var Hyttegata den idylliske og trygge gate på andre siden av gamlebrua. Robåten lå klar, ørreten bet og gjedda lå på lur i Lågen, et paradis for unge gutter. Hyttegata var veien til Den Kongelige mynt ved bergverksmuseet når jeg besøkte morfar på jobb, eller over nybrua til mormor på bondeheimen.

En av få påminnelser om hvor skjøre slike idyller kan være, kom da vi i ungdommelig overmot rodde opp fossen, ble tatt av strømmen og kastet rundt. Møtet med Hannes sosiale hjem og møteplass ned mot elva mange år senere bekreftet idyllen på ny.

Med de grufulle drapene onsdag kveld, hvor Hanne var en av de drepte, er idyllen borte. Hyttegata vil nå bli nevnt i samme åndedrag som Utøya og moskéangrepet i Bærum.

[ Navnene offentliggjort: – Det preger oss alle i Kongsberg ]

Politiets første patrulje

Raskere responstid og bedre koordinert innsats mellom alle nødetatene var blant de viktigste lærdommene fra terrorangrepene 22. juli. På Kongsberg kom styrker både fra beredskapstroppen og politihelikoptre raskt til. Fem – 5 – minutter tok det til politiets første patrulje var på plass, deretter ytterligere ca 30 minutter – og fem drap – til han var pågrepet.

Det er imidlertid knapt noe lokalsamfunn i Norge som kan forvente så rask respons. Ord på papir og teoretiske forskrifter til side, de fleste av oss vil måtte vente halvtimen, mange på mindre steder mye lengre, til første patrulje er på plass. Vi har også bare et beredskapssenter, en beredskapstropp og noen få politihelikopter. Alt lokalisert på det sentrale Østlandet.

Dersom vi skal oppnå like rask responstid over hele landet vil vi måtte øke antall politibetjenter som er tilgjengelig for patrulje og utrykning med mange tusen

—  Robert Mood

Politibetjenter bosatt på stedet

Hva slags nabolag er dette? Hvem bor her? Hvem med volds- eller psykiatri-historikk er tilknyttet området? Hvilke smau og snarveier fører til og fra? Hvilke porter er låst med solide hengelåser og hvilke står åpne? Hvilke butikker og kiosker er åpne med tilhørende garasjer og bakdører?

Dette er noen av spørsmålene som politibetjenter oppvokst, bosatt og kanskje med familie på stedet, vil kjenne svarene på i det alarmen går, uten å måtte spørre. En lokal sentral, som er bemannet 24 timer i døgnet hele året, kan fylle på med tilleggsinformasjon uten tidkrevende leting.

Det er lett å forestille seg hvor mye vanskeligere det må være hvis man trenger GPS for å finne åstedet, knapt har vært i tettstedet før og støttes av en sentral langt borte.

[ Veslemøy Østrem om tragedien: «Da en «tikkende bombe» gikk av i Hyttegata» ]

Vårt landstrakte land

Dersom vi skal oppnå like rask responstid over hele landet vil vi måtte øke antall politibetjenter som er tilgjengelig for patrulje og utrykning med mange tusen og samtidig stille krav om at de bosetter seg nær tjenestestedet. Dessuten måtte vi ha flere beredskapstropper, lokalisert forskjellige steder i vårt langstrakte land. De trenger timer på å flytte seg fra sør til nord, midt eller vest.

Døgnbemannede lokale sentraler hører med. Jeg tør ikke tenke på hva som skjer hvis vi får to-tre lignende situasjoner langt fra hverandre, samtidig.

Vi kan nok dermed trygt slå fast at størstedelen av landet i praksis lever med langt svakere beredskap og lokalkjennskap enn tragedien på Kongsberg indikerer. Det er neppe heller politisk vilje til et vesentlig beredskapsløft, ut over marginale satsinger for å kunne vise til et mål om å innfri valgløftene – på sikt. På de aller fleste steder vil dermed beredskapen forbli som den er, eller til og med gradvis svekkes ytterligere.

Hvordan blir ensomme aggressive gutter og menn møtt i skolen, av oss og i psykiatrien, er kanskje et viktigere spørsmål enn hvor våpen og utstyr var?

—  Robert Mood

Han var en av oss

Akkurat som forsvarsevne handler om mennesker fremfor fly, fartøy, kjøretøy og våpen, handler beredskapen landet rundt i større grad om fellesskapet vårt og hvem som faller utenfor enn om politihelikoptre og våpen på hofta.

Jeg vet ikke hvem Espen Andersen Bråthen – gjerningsmannen – var, men vi vet at han var en av oss. Født og oppvokst på Kongsberg. Så langt vi vet en «ensom ulv» uten nettverk, en drapsmann motivert av sine indre demoner, et produkt av det norske samfunn. Det er slående at terroren 22. juli, moské-angrepet i Bærum og nå disse drapene alle er begått av en av våre egne. Fra såkalte gode norske familier.

Var dette en sint gutt som aldri ble forstått, en sårbar gutt som ble latterliggjort og ydmyket av jentene i klassen, en gutt som aldri strakk til på skolen og ikke var god i idrett? Som vokste opp til å bli en ustabil, aggressiv og farlig mann? Var han kanskje en gutt som trengte et annet tilbud enn bare noen å prate med, men ikke fikk det? Ble han en mann som trengte omfattende og langsiktig psykiatrisk behandling i trygge rammer? Ble han offer for et system med telle-mani som nettopp derfor premierer tilstander som er lette å definere og behandle, på bekostning av krevende pasienter som han selv?

Hvordan blir ensomme aggressive gutter og menn møtt i skolen, av oss og i psykiatrien, er kanskje et viktigere spørsmål enn hvor våpen og utstyr var?

Selv om vi både kan og bør gjøre mer for å styrke beredskapen, vil alltid denne type tragedier – og verre – kunne skje uten at politiet klarer å hindre det

—  Robert Mood

Den viktigste debatten

Selv om vi både kan og bør gjøre mer for å styrke beredskapen, vil alltid denne type tragedier – og verre – kunne skje uten at politiet klarer å hindre det. Allikevel er selvsagt et lokalt forankret, godt bemannet, utrustet og trent politi en del av løsningen. Særlig hvis de vektlegger dialog og kontakt fremfor bevæpning. Debatten om bevæpning og politiets instruks for slike situasjoner kan være en villedende avsporing fra den som i større grad kan bidra til å forebygge og hindre flere av disse tragediene.

Den viktigere debatten handler om deg og meg, om psykiatri, om ubalanse mellom omsorg og krav, om guttene vi skyver inn i sine mørke kroker og om at vi overlater våre barn til Facebooks og YouTubes destruktive forretningsmodeller.

De som er i fred med å falle utenfor

I stedet for å ta fellesskapet og tilliten for gitt må vi spørre; hvordan styrker vi et felleskap med omsorg og krav som to sider av samme sak, og tydelige verdier i bunn?

Den handler om hvorvidt vi gjør nok, og bruker de rette virkemidlene, for å fange opp de som er i ferd med å falle utenfor.

Hvordan inviterer vi disse inn i slike aktive og gode sosiale fellesskap som Hanne bød på ved elven nedenfor Hyttegata?

[ Frankrike minnes Samuel Paty ]