En motstemme til fosterdiagnostikken

Med fosterdiagnostikk til alle skjer det noe nytt. Det handler om en ny grad av ansvar.

Det er spesielt to verdier som har vært gjennomgangstråder i de siste tiårenes debatt om fosterdiagnostikk. Den første er gravides og foreldres selvbestemmelse. Den andre er idealet om et samfunn med «plass til alle», slik det fremdeles er formulert i formålsparagrafen i bioteknologiloven. I nær sagt alle de viktige dokumentene helt fra de offentlige diskusjonene begynte i 1980-årene, til bioteknologiloven i 1994 og fram til bioteknologimeldingen i 2019, har man forsøkt å opprettholde en slags balanse mellom disse verdiene.

En ny grad av ansvar

Til nå har kriteriene for hvem som skal få tilbudet om fosterdiagnostikk hatt denne vanskelige balansen for øye. Men når fosterdiagnostikk nå blir et tilbud til alle, innenfor grensen for selvbestemt abort, vil denne balansen bli forrykket i favør av individets rettighet, på bekostning av samfunnet med plass til alle.

I 2020 vedtok stortinget at alle gravide skal få tilbud om tidlig ultralyd og at NIPT tillates for alle. Dette skal implementeres i løpet av 2022. Som en påminnelse om hvilken utvikling som kan skje, blir 97–98 prosent av fostre med påvist Downs syndrom i Danmark abortert, og på Island nærmere 100 prosent.

Det må ikke bli slik, men det er en indre logikk som legger opp til at det blir slik. Det handler om en ny grad av ansvar.

Vordende foreldre kan si ja eller nei til tilbudet om fosterdiagnostikk. Valget er ditt – og valget er fritt. Men hva om du takker nei til undersøkelsen, og så ender opp med å få et barn med Downs syndrom eller et annet utviklingsavvik som testen kunne oppdaget? Hvilket ansvar har du da for at du har fått et barn med spesielle behov? Du kunne jo hatt mulighet til å avbryte svangerskapet.

[ Henrik Syse: Jeg kjenner uro når fosterets rettsvern blir partipolitikk  ]

Ikke lenger en tilfeldighet

Selv om du velger å takke nei til fosterdiagnostikken, kan du ikke fraskrive deg ansvaret som kommer med valget. Tygg litt på denne: For første gang i historien er det ikke lenger mulig å regne ditt barns utviklingsavvik som en ren naturlig hendelse, en tilfeldighet ingen har ansvar for.

Med fosterdiagnostikk til alle skjer noe nytt. En ny grad av ansvar dukker opp, også for dem som takker nei. Logikken er enkel: ditt valg er årsak til at du har fått et barn med spesielle behov. Du hadde mulighet til å velge annerledes. I selvbestemmelsens navn forskyves ansvar fra samfunnet og til den enkelte.

Logikken er enkel: ditt valg er årsak til at du har fått et barn med spesielle behov.

—  Eivor A. Oftestad

Antakelig vil tidlig ultralyd oppfattes som obligatorisk, noe som hører med, slik ultralydundersøkelsen i dag, i uke 17-19, er det. Å takke nei til fosterdiagnostikken, eller de valgene den kan bringe med seg – for eksempel på grunnlag av et kristent syn på fosterets verdi, blir et motkulturelt valg. Det vil kreve et særlig veloverveid verdivalg i forkant – og et særlig mot i møte med samfunnets dom. Her er første utfordring til kirken:

Hvordan kan kirken være en stemme, og ikke minst en støtte, her? Det er en viktig utfordring, som kirken må ta – for den utfordringen er det kanskje ingen andre som tar. Siri Fuglem Bergs historie er en viktig påminnelse her.

[ Overlege: «Hva om abortnemnda virker mot sin hensikt?» ]

Ansvar for liv og død

En ny opplevelse av ansvar gir en ny type livsfølelse. Utfordringen for kirken er å treffe denne livsfølelsen. Hva handler den om?

Det kan vi få et inntrykk av hvis vi ser på fortellingene fra de siste årenes debatt. Det har vært mange fortellinger, ikke minst fra kvinner som har valgt abort fordi fosteret viste avvik.

For den enkelte kan det oppleves rett å fjerne et sykt barn for å spare det for lidelse. Det kan oppleves rett å spare familien for belastningen det medfører å ta imot et barn som trenger ekstra oppfølging. Det kan oppleves riktig og ansvarlig å sjekke om barnet har Downs hvis man planlegger ønskebarnet etter fylte trettiåtte. Debattene de siste par årene har, tror jeg, vist en dreining mot større forståelse i samfunnet for slike valg. Kvinner, og familier, finner seg ikke i å bli kritisert eller mistenkeliggjort eller dømt for sine valg.

Ansvar er knyttet til kontroll, og da er det vanskeligere å våge livet enn å velge døden.

—  Eivor A. Oftestad

Samtidig – i disse fortellingene ser vi at den opplevelsen som går igjen, er at mødrene forteller at de har ansvaret for å velge liv eller død for barnet sitt. Det er ikke moralfilosofiske spekulasjoner om etikk og menneskeverd, men ansvarsopplevelsen og usikkerheten som til sist styrer valgene som tas:

Hva vil skje om barnet kommer til å lide? Hvordan kan jeg påføre de andre barna et sykt søsken som krever ekstra omsorg? Det handler om opplevelsen av ansvar. Ansvar er knyttet til kontroll, og da er det vanskeligere å våge livet enn å velge døden.

[ Marte Wexelsen Goksøyr har Downs syndrom: «Kan det å få et slikt barn bli en skam for foreldrene?» ]

Guds omsorg avvikles

Det totale ansvaret som kvinner nå pålegges i forbindelse med svangerskap, er nytt. Samtidig samsvarer det med en bredere tendens i vår kultur.

Den kristne forståelsen av Guds omsorg for mennesket, om Gud som Herre over liv og død, er i ferd med å avvikles helt i vår del av verden. Mennesket står alene igjen, også i ansvaret for liv eller død. Det er god grunn til å spørre om et slikt ansvar er så stort at det fører til en angst for å hengi seg til livet – og den usikkerheten livet medfører.

Vi som er foreldre, har ingen problem med å kjenne på angsten som medfølger ansvaret for barn. Men fra et kristent perspektiv er det totale ansvaret for andres liv eller død et u-menneskelig ansvar. Jeg tror ikke det tilhører det å være menneske. Det blir som å løfte seg selv fra bakken. Å møte denne livsfølelsen er viktig.

Fra et kristent perspektiv handler det om at vi trenger en erfaring av – og forestilling om – at livet løftes av noe som er større enn oss selv. En aktuell utfordring er da: Hvordan kan kirken formidle denne erfaringen?

[ Dana Wanounou: «Mest sannsynlig er kvinner du kjenner del av abortstatistikken. Men vet du om dem?» ]

Det kristne menneskeverdet

Hvis kirken vil være en stemme i debatten om fosterdiagnostikk, må den svare på de spørsmålene som roper. Jeg har pekt på noen spørsmål, men det spørsmålet som er helt grunnleggende, det vi ikke kommer unna, handler om hva mennesket selv er for noe. Dette spørsmålet har ikke lenger noe opplagt svar i vår postkristne kultur. De som har fulgt med i debatten har skjønt at begrepet «menneskeverd» – på ganske få år - er blitt mangetydig og langt fra selvforklarende.

Derfor: enda viktigere enn å hele tiden svare på nye bioteknologiske dilemma som måtte dukke opp – slik de for eksempel er formulert i bioteknologirådets bekymring for fremtidens genetiske fosterdiagnostikk (juli 2021), er det å finne frem fundamentet for det kristne menneskesynet og forsøke å formulere det inn i vår tid.

Hva slags menneskesyn er det fosterdiagnostikken tegner, så og si på ruinene av det kristne menneskesynet?

—  Eivor A. Oftestad

For hva slags menneskesyn er det fosterdiagnostikken tegner, så og si på ruinene av det kristne menneskesynet? Summen av de individuelle valgene som her tas, leder oss som kollektiv til å forankre menneskelivets verdi i individets egenskaper og forutsetninger.

Det autonome individet – her fosteret – verdsettes for sine egenskaper eller sine relasjoner. Det er hva som skjer i samfunnets sorteringspraksis. Det som er nødvendig, er å beskrive – og vise i praksis – det ukrenkelige ved mennesket forstått som begrunnelse for oss alle. Her har kirken en gullgruve av erfaring og teologi som bør hentes frem nettopp nå.

Kirkens motstemme

Til sist vil jeg minne om viktigheten av å lese sin egen samtid i historiens lys. Fosterdiagnostikken – som på godt og ondt har kommet svært langt i dag – har en forhistorie med den eugeniske indikasjonen i abortloven som kom i 1960 (paragraf 2c: «stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom»).

Da jeg kikket på debatten forut for denne loven, ble jeg overrasket. I motsetning til nå, var det den gang svært få som var opprørt av en eugenisk indikasjon. Fra en kirkelig side var Menighetsfakultetet og daværende stortingsrepresentant Per Lønning klare røster imot, men de var unntaket. Professorene ved Det teologiske fakultetet ved Universitetet i Oslo hadde knapt innvendinger.

Når vi nå står overfor nye metoder, ny tilgjengelighet og fosterdiagnostikk til alle, bør også dette spørsmålet stilles på nytt.

—  Eivor A. Oftestad

Mot bagatellisering av abort i de første par uker av svangerskapet nedla Det teologiske fakultet «sin aller skarpeste protest». Men ikke når det gjaldt eugenisk indikasjon: «Når medisinsk innsikt gjør det overveiende sannsynlig at den livsspire som er nedlagt i morslivet, er særlig lite livsdyktig, må det sies å være en barmhjertighetsgjerning i livets tjeneste å hindre det i å utfolde seg til et følende og lidende vesen.»

Her var de teologiske professorene på linje med størstedelen av befolkningen. Dette var et allment synspunkt, og derfor handlet debatten den gangen ikke om eugenisk indikasjon i seg selv, men om hvor stor faren ville være for å gjøre feil og avlive friske foster hvis eugenisk indikasjon ble innført.

[ Ida Lindtveit Røse: «Venstresidens likestillingspolitikk provoserer» ]

Synet på de svake

Dette var før fosterdiagnostikken så vel som avansert fostermedisin ble utviklet. Kunnskapen var usikker, og faren for å avlive funksjonsdyktige fostre var derfor reell.

Problemet ble løst med økt genetisk kunnskap og bedre teknologi. Da kromosomene ble oppdaget øynet man metoder for formålssikker diagnostisering hvor behandlingen for avvik var abort. Med fostervannsprøve og ultralyd ble kunnskapen sikrere og diagnostikken utvidet og mer målrettet. I dag, ikke minst ved utvikling av NIPT, er den treffsikker.

Samtidig som kunnskapen om fosteret økte, vokste imidlertid også respekten for de funksjonshemmedes menneskeverd. Fra 1980-tallet og fremover ble det stilt spørsmål om hvilket syn på de svake i samfunnet som kom til uttrykk gjennom fosterdiagnostikken.

Når vi nå står overfor nye metoder, ny tilgjengelighet og fosterdiagnostikk til alle, bør også dette spørsmålet stilles på nytt.

Våg å være en motstemme

Jeg vil oppfordre kirken til å våge å være en motstemme som fremmer menneskeverdet som en ikke-individuell verdi, som hevder et samfunn med plass til alle, og som kan bidra til enkeltpersoners beredskap overfor vanskelige valg.

Fosterdiagnostikk er et utfordrende tema, og å være motstemme fordrer et solid fundament. Men hvis ikke kirken klarer å være motstemme her, er det svært få andre som kan klare det.

[ Ber frimenigheter forkaste gammel forkynnelse om sex  ]