På bakgrunn av innlegget fra Magne Lerø i Vårt Land 25.9, hovedstyrets leder (VL 24.9), Åsland sin uttalelse i Dagen (16.9) klarer jeg ikke å la dette bli stående uten kommentar.
Jeg har i mesteparten av mitt yrkesaktive liv hatt lederansvar i mindre og større bedrifter, og vet noe om ledelse i medgang og motgang. I over 50 år har jeg vært frivillig i NLM og innehatt både lokale og sentrale tillitsverv, blant annet sittet i kontrollkomiteen.
Jeg ble på en måte «født» inn i NLM og det har vært mitt åndelige hjem som jeg har vært glad i og stolt av å tilhøre helt til nå i det siste. Jeg mener derfor at jeg kjenner organisasjonen godt.
Fryktkultur
Magne Lerø uttrykker bekymring over misbruk av varslingsinstituttet i norsk arbeidsliv. Han har mange gode poeng som det er verd å legge merke til, både for varslere og ledere. Innlegget må nyanseres noe i forhold til det ledelsesperspektiv han trekker opp mot den konkrete situasjonen i NLM, uten at jeg vil gå nærmere inn på dette her.
For meg vitner dette om at det råder en sterk fryktkultur i NLM
— Juel Østereng
Lerøs bruk av kronikken til Myklebust og Tidemann Andersen (VL 16.9) viser at han ikke har nok kjennskap til helheten i NLM. Myklebust og Tidemann Andersen trenger stor honnør som våget å stå frem på vegne av mange NLMere. Kronikken tydeliggjør en rådende kultur som er gjenkjennbar både i Norge og på andre misjonsfelt, og den viser hvordan den sittende ledelse styrer blant mennesker med et dypt kall til tjeneste i misjonen. Generalsekretærens selvforståelse kommer til uttrykk ved hans spesielle versjon av misjonshistorien, et konfliktskapende lederskap, og mangel på selvkritikk.
For meg vitner dette om at det råder en sterk fryktkultur i NLM. Er det en slik kultur generalsekretær Øivind Åsland vil ha når han beskriver i et intervju i Dagen 18.08.20: «Jeg mener at vi ikke har noen ukultur å ta oppgjør med.»
[ Øystein Stene: Her er åtte spørsmål hovedstyret i NLM ikke gir klare svar på ]
NLM fremstår som enkeltmannsforetak
Mye tyder på at hovedstyret i lang tid har forsømt sin oppgave med å veilede lederen før det ble for sent. Et av kontrollkomiteens poeng var jo nettopp en manglende distanse mellom styret og administrasjon.
Fra å være en spenstig folkebevegelse med mange involverte, fremstår NLM nå for meg som et enkeltmannsforetak ledet av generalsekretæren og hans lille gruppe medarbeidere. En dynamisk lekmannsorganisasjon med stort rom for ildsjeler og grasrotinitiativ fremstår nå som et konsern styrt etter planer utarbeidet av få personer med mye makt.
At den pågående konflikten kan få katastrofale følger for organisasjonens bærekraft, samhold og omdømme, har hovedstyrets leder neppe tatt inn over seg.
Behov for oppgjør
Det er helt ubegripelig at en i en misjonsorganisasjon der begreper som omsorg og nestekjærlighet for hverandre står høyt i tale og forkynnelse, avslutter denne saken uten at jeg oppfatter hverken empati eller ydmykhet overfor varslerne ved å si: «Vi tar med oss læringspunktene fra saken, og ser frem til å konsentrere oss om å fortsette å utvikle Misjonssambandet videre.»
Hvis hovedstyret tror at uroen i organisasjonen nå vil legge seg etter de konklusjoner som er trukket, tror jeg de tar feil.
Jeg vil minne hovedstyret om følgende: før en nå kan gå videre, må det et oppgjør til!
[ Ber frimenigheter forkaste gammel forkynnelse om sex ]